Biens produkter

Av bienes produkter er honning definitivt det mest kjente. Honning er et unikt naturprodukt som de aller fleste er kjent med i matlaging. Men honning kan også være en viktig ingrediens i kosmetikk, helsekost og til medisinsk bruk.

Biproduktene dronninggelé, propolis, pollen og bigift er mindre kjent i Norge. I andre land, og spesielt i asia, er bruk av biprodukter til apiterapi meget utbredt. Ønsker du å lese mer om dette benytt menyen til høyre for å lese om hvert enkelt biprodukt.

Bigift

Hvordan dannes bigift?
Bigift blir syntetisert i giftkjertelen hos arbeidere og dronninger. Giften blir så oppbevart i et eget giftreservoar.

Bia og brodden
Brodden hos bia sitter i et kammer i spissen av bakkroppen like under tarmåpningen. Når bia stikker åpner den broddkammeret og presser den 2 mm lange brodden mot huden. Brodden har små mothaker, og når bia stikker mennesker eller pattedyr blir brodden sittende igjen i den seige huden. Bia river seg løs etter å ha stukket, og dermed brodden sammen med giftkjertelen og en nerveknute som styrer broddens bevegelser blir sittende igjen. Giften fortsetter dermed å pumpes inn i huden etter at bia har revet seg løs. Man kan forsiktig fjerne brodden for å unngå at resten av gifta i kjertelen pumpes inn i kroppen.

Bia dør etter å ha mistet brodden sin.

Når bier stikker andre insekter hektes ikke brodden fast, og dermed overlever bia.

Produksjon av bigift
Bigift høstes ved hjelp av ulike typer maskiner. Disse kan plasseres foran bikubens inngang, slik at biene passerer når de går inn og ut av kuben. Eller de kan plasseres inne i kuben. Bigifthøsteren gir bia et lite elektrisk støt slik at den stikker, dermed kommer en liten dose bigift ut. Bigifthøsteren har ingen mothaker, slik at brodden ikke sitter fast.

Bigift i Norge
Vi har ikke tradisjon for produksjon eller bruk av bigift i Norge. Enkelte birøktere selvmedisinerer seg selv mot reumatiske lidelser ved å la biene stikke, men det finnes ikke noe organisert tilbud for dette i Norge.
Man kan være allergisk mot bigift, vi anbefaler derfor at folk viser aktsomhet om man ønsker å bruke bigift.

Dronninggelè

Hvordan dannes dronninggelè?
Ammebier skiller ut en spesiell fôrsaft  i munndelen og svelget. Dette kalles dronninggelè. For at ammebiene skal kunne produsere dronninggelè må de spise rikelige mengder pollen.

Dronninggelè i bifolket
Biene bruker dronninggelè som fôr til yngel. De to første dagene i larvestadiet får alle larver dronningelè. På slutten av andre dagen og utover tredje dagen endres fôret gradvis for drone og arbeiderlarver, dronninggelèen blir tilsatt pollen og honning. Dronninglarvene får derimot det samme fôret i hele larvestadiet. Den spesielt næringsrike dronninggelèen gjør at dronninglarvene utvikler seg til å bli dronninger. Arbeiderlarver som også er hunnlarver utvikler seg ikke til dronninger, ettersom de får en diett av pollen og honning.

Produksjon av dronninggelè
Den største konsentrasjonen av dronninggelè finner man i dronningceller hvor larvene er 4-5 dager gamle. For å produsere dronningelè bruker man samme metode som for å produsere dronninger. Prosessen avsluttes når larvene er 4-5 dager gamle. Larvene fjernes fra cella, og dronninngelèen suges opp med en pipette. Produksjon av dronningelè er svært arbeidskrevende.

Dronninggelè i Norge
Dronninggelé brukes internasjonalt i mange ulike sammenhenger, for eksempel til ulike hudkremer,  kosmetikk og kosttilskudd. Bruk av dronningelè er ikke spesielt utbredt i Norge.
Vi har ikke tradisjon for produksjon av dronningelè i Norge.

Hvordan dannes bivoks?
Biene har fire par vokskjertler på undersia av bakkroppen. Kjertlene utsondrer voks som danner små plater. Platene blir etter hvert så store at de tyter ut mellom leddene slik at biene kan ta de med mellombeina og røre de til kinnbakkene. Der tygges de slik at de kan formes til vokstavler. Rent nytt voks er snøvhitt eller lys-lys gult. Fargen på nylaget voks påvirkes noe av om biene har spist honning eller sukkerlake når de laget vokset.

Hva består bivoks av?
Bivoks består av ca 70 % kompliserte fettsyrer, 15 % frie syrer, 12 % karbohydrater, 1 % frie alkoholer i tillegg til farge, mineraler og aromastoff. Bivoks har et smeltepunkt på 61-63°C og mykner ved 32-33°C. Egenvekten er i gjennomsnitt på 0,963, det vil si at bivoks flyter oppå vann.

Produksjon av bivoks
Biene bruker bivoks til å bygge cellestrukturen i kubene. I disse sekskantede cellene legger dronninga egg, som blir til larver og nye bier, eller biene lagrer honning eller pollen (næring). I moderne birøkt bruker vi rammer for å gi voksbygget struktur (ramme med voks kalles tavle). Når birøkteren høster honningtavlene, slynges honningen ut. Det resterende cellebygget kan brukes på nytt i bikuben, eller man kan smelte ut vokset. Utsmeltet voks sendes til Honningcentralen for rensing og omsmelting til nye byggevokstavler.

Bruk av bivoks
Norsk bivoks brukes i all hovedsak til å produsere byggevokstavler. Disse setter man tilbake i bikuben for å gi biene en byggeanvisning når de skal bygge ut nye vokstavler.

Størstedelen av verdensproduksjonen av bivoks går med til kosmetikk. Bivoks er også populært til kirkelys, og disse to er de største avtagerne av bivoks. På tredjeplass kommer birøkterens bruk av byggevoks. Farmasøytisk industri kommer på fjerdeplass.

Å støpe eller rulle vokslys av bivoks er en populær hobby. Lys av bivoks brenner med en klar og røykfri flamme, og gir en duft i rommet. Det er mangel på norsk voks til birøkt, så det beste er å bruke importer voks til lys.

Hvordan dannes propolis?
Biene samler harpiks fra knoppene på trær. Harpiks eller kvae som det også kalles er et gummiaktig stoff som utsondres fra trær. Trærne bruker harpiks til å beskytte neste års skudd mot høstens og vinterens nedbør og fare for uttørking. Det brukes også i forbindelse med sårdannelse i barken. Harpiks er vanntett og tetter for inntrengere og sykdom, i tillegg er den bakteriedrepende.

Biene samler inn harpiks ved å skrape den av trærne med overkjeven. Stoffet blandes med et sekret som utskilles fra kjertler på kinnbakkene, deretter festes det i biens pollenkurver. Når bien har kommet tilbake til kuben bites små stykker av harpiksblandingen av og blandes med bivoks. Blandingen tilsettes et nytt stoff fra kinnbakkekjertlene og tygges grundig. Harpiksblandingen har nå blitt til propolis og kan brukes der det er behov for det i kuben.

Hva bruker biene propolis til?
Propolis er bienes tettestoff. Det brukes til å tette sprekker, redusere åpninger, gjøre overflater i kuben glattere, dekke overflaten i yngelceller og forsterke cellestrukturen.Navnet propolis kommer av gresk pro polis som betyr «foran byen». Dette kommer av at biene bruker propolis til å redusere størrelsen på inngangen i kuben slik at man kan se propolisen utenifra, altså «foran byen». Ved å tette igjen eller åpne inngangen til kuben vil biene kunne endre luftgjennomstrømningen gjennom kuben, noe som også påvirker temperaturen i kuben.

Propolis er antibakterielt og brukes også av biene til å dekke til inntrengere eller annet som er for stort til å bæres ut av kuben. Hvis en mus trenger seg inn i kuben kan biene ta livet av denne og balsamere den i propolis. Propolisens antibakterielle og sopphindrende egenskaper gjør at man hindrer forråtnelse.

Produksjon av propolis
Propolis kan høstes ved å skrape av det som biene avsetter i bikuben på ulike overflater. Det finnes også egne propolisgitter som legges oppå øverste kasse. For å få maksimal produksjon bør man ha en liten glipe mellom propolisgitteret og overpakningen, slik at biene føler at det er utett.
Det har ikke vært tradisjon for å produsere propolis i Norge. Enkelte birøktere produserer små kvanta.

Bruk av propolis
Proplis finnes i ulike typer halstabletter, kremer, tinkturer og som rent stoff.

Plantenes formering
Pollen eller blomsterstøv er som kjent helt essensielt for at blomster skal kunne pollinerers (bestøves) og sette frø. Pollenet regnes som plantenes hannlige kjønnsorgan, mens arret regnes som det hunnlige kjønnsorganet. For at planten skal kunne sette frø må et pollenkorn komme seg til arret på en blomst av samme planteslag. På arret spirer pollenkornet og en pollenslange vokser ned gjennom griffelen og fører kjønnscellene ned til eggcellen.

Samspillet mellom planter og bier
Plantene lokker biene med pollen og honning for at biene skal komme og hjelpe plantene med pollineringsjobben. På den måten hjelper biene blomstene med å skaffe pollen fra andre planter, slik at plantene blir fremmedbestøvet. Dette gir bedre resultat enn ved selvbestøving.

Proteinkilde
Pollen er bienes naturlige proteinkilde. Pollen er naturlig rikt på protein, og inneholder i tillegg karbohydrater, vitaminer og mineraler. En bikube bruker mellom 20 og 30 kg pollen hvert år. Det er spesielt i forbindelse med egglegging og fôring av yngelen at biene bruker pollen. For å sikre at biene har nok pollen, og at dette er tilgjengelig på riktige tider av året kan birøkteren velge å fôre med pollenerstatning.

Produksjon av pollen
Biene sanker pollen fra blomster. De samler pollenet i pollenkurver på bakbeina og flyr hjem til kuben med det. I kuben bearbeides pollenet med blant annet enzymer og lagres i cellene, dette kalles da for bibrød.
I perioder av sesongen samler biene langt mer pollen enn de har brukt for. Birøkteren kan da høste overskuddet av pollen. Det er ulike måter å gjøre dette på. Den vanligste måten å produsere pollen på er å bruke en pollenfelle. I pollenfellen er det en type gitter som arbeiderbiene går igjennom. Det er plass til at biene kan passere, mens pollenet skrapes av. Pollenet faller ned i en skuff, som birøkteren kan høste fra. Pollenet renses før bruk. Pollenet er ferskvare og må tørkes eller fryses før bruk.
Det finnes ulike typer pollenfeller. Noen monteres foran inngangen på bunnbrettet (frontfeller). Andre typer feller erstatter hele bunnbrettet (bunnbrettsfeller).

Birøkteren kan også velge å høste tavler med bibrød fra bikuben. Bibrødet ligger i celler, og må renses ut av voksbygget før de fryses eller tørkes.

Ved produksjon av pollen er det svært viktig å passe på at biene til enhver tid har nok pollen i kuben.

Bruk av pollen
Pollen selges som tørket pollen eller bibrød. Det finnes også honning med økt polleninnhold for salg.

Enkelte birøktere høster pollen for å gi tilbake til biene i perioder hvor det ikke er naturlig tilgang på pollen. Det er kun tillatt å fore biene med pollen fra egen bigård.  

Biene flyr fra blomst til blomst og samler nektar som den fyller honningblæren sin med. I spesielle tilfeller kan biene også samle inn utsondringer av plantesaft. Når bien har fyllt opp honningblæren med nektar flyr hun tilbake til bikuben. Der overlater hun nektaren til en husbie før hun flyr ut for å samle inn mer nektar. Bia må besøke mellom 50 og 1000 blomster for å fylle honningblæren sin, og i løpet av en dag kan hun rekke 10-15 turer.

Husbia som overtok nektaren fra trekkbia begynner straks å redusere vanninnholdet i nektaren. Husbia tørker ned nektaren ved å rulle nektardråpen fram og tilbake med tunga si. Vanninnholdet i nektaren kan reduseres fra 55 % til 40 %. Under denne prosessen tilsetter bia enzymer til nektaren. Deretter legger husbia nektaren inn i en celle hvor resten av det overflødige vannet fordampes. Hvis det er godt trekk og det kommer mye nektar inn i kuben vil husbia kunne henge nektardråpen til tørk i en celle. Men vanligvis tar husbiene seg tid til å tørke ned nektaren før de legger den inn i en celle. For å få vanninnholdet videre ned i nektaren som ligger i cellene kan biene øke luftgjennomstrømningen gjennom kuben. Dette gjør de ved å vifte kraftig med vingene sine. Når nektaren har modnet til honning inneholder den 17-20 % vann. Da forsegler biene honningen med et lufttett vokslag. Dette hindrer honningen å ta opp fuktighet fra luften. Vanninnholdet i honningen holder seg derfor konstant og biene kan lagre honningen over lang tid forseglet under vokslaget. Honningdugg Nektar er den viktigste kilden til honning. Men biene kan også finne andre kilder. En av disse er honningdugg. Bladlus pukterer planter slik at silrørsaften siver ut. Bladlusene klarer ikke å utnytte alle næringsstoffene i silrørsaften, noe passerer rett gjennom bladlusa uten å bli fordøyd. Dette blir liggende på blader, kvister og lignende som små dråper. Dette kalles honningdugg. Honningduggen kan samles inn av blant annet bier og være råmateriale for honning. Honning basert på honningdugg har en litt annen sammensetning enn honning basert på plantenektar. Honningens bestanddeler Honning inneholder vesentlig vann og sukker, henholdsvis 17-20 % og 78-80 %. Det blir da omtrent en prosent igjen til andre komponenter. Denne prosenten er likevel i stand til å skille tusenvis av forskjellige honningarter fra hverandre i smak, farge, konsistens, duft, aksjon og reaksjon. De vanligste sukkerartene er sakkarose (rørsukker) (1-2%), glukose (druesukker) (28-35%) og fruktose (fruktsukker) (34-45%). Mineralinnholdet utgjør 0,2-2,0%. Det er påvist 12 forskjellige vitaminer, 30 ulike mineraler, organiske (19) og uorganiske syrer, enzymer, frie aminosyrer og amider (22), protein, fettlignende stoffer, farge, smak, aroma. pH-verdien varierer mellom 2,7-6,4 (gj.sn. 4,0). 181 ulike substanser er påvist, — hittil.

Norges birøkterlag jobber med å oppdatere dette innholdet. Ny informasjon kommer i løpet av høst/vinter 2019.