Kalkyngel

Årsak
Kalkyngel er en sykdom som angriper honningbienes larver. Den forårsakes av den sporedannende soppen Ascospaera apis. Lite
bier og mye yngel er ideelt for utvikling av kalkyngel, og sykdommen er mest forekommende på våren og forsommeren når yngelproduksjonen er stor og bistyrken liten i forhold til yngelmengden.

Soppsporene kommer via fôret ned i larvens tarm der de begynner å spire. Sopptrådene trenger ut fra tarmen gjennom tarmveggen
og videre ut gjennom larvehuden. Larven blir overvokst av soppen, og den døde larven sveller ut til den fyller mesteparten av
cellerommet. Soppens mycel gir larven en hvit og dunaktig overflate, og senere tørker den inn til en hard og kalklignende mumie.
I en kalkyngelpuppe kan det være opp til 90 millioner sporer.

Ascospaera apis er en særkjønnet sopp, hvilket betyr at det finnes to «kjønn» av soppen, som blir kalt – (minus) henholdsvis
+ (pluss). Sporer fra begge «kjønnene» må være tilstede i samme larve for at fruktlegemer kan dannes. I de hvite mumiene er
det bare den ene varianten av soppen, hvilket innebærer at det ikke skjer noen dannelse av fruktlegemer i disse. I de grå/svarte mumiene
finnes der fruktlegemer med sporer. Larvene er mest mottagelige for infeksjon når de er tre til fire dager gamle, og spesielt utsatt er yngelen dersom den kjøles ned til ca 30 °C i noen timer i dagene rundt celleforsegling.Yngelen dør som regel etter at cellen er forseglet og larven har strukket seg. Ettersom soppen gror best ved temperaturer som ligger noen grader under den optimale temperaturen for yngel, så forekommer sykdommen oftest i ytterkanten av yngelklasen. Droneyngel befinner seg ofte i yngeltavlenes ytterkanter, og det er forklaringen
på at droneyngel oftere er angrepet enn arbeideryngel.

Sykdomsbilde – Påvisning

Kalkyngel er sjelden dødelig for et bifolk, men den kan svekke bifolket kraftig og dermed lede til lavere honningutbytte og dårlig overvintring.
Et svekket bifolk kan være mer mottakelig for kalkyngel, liksom et bifolk som er svekket av kalkyngel lettere kan bli angrepet av andre sykdommer. Kalkyngel er relativt enkelt å skjelne fra andre yngelsykdommer. Cellene med de mumifiserte larvene blir ofte avdekket av de
voksne bier, som også lett kan ta dem bort. Yngeltavler med sykdommen har et uregelmessig utseende med mange gjennombitte
cellelokk. Syk yngel er først hvit, mykt og muggaktig, og blir etter hvert hardt og kalkaktig. Selve mumiene kan enten være
hvite eller grå/svarte. Mumiene kan lett ses i cellene, på bunnbrettet, på flybrettet eller foran kubene. Hvis mumiene tørker inn i de
forseglete cellene kan man høre en raslende lyd når man rister på tavlen. Mumiene kan forveksles med steinyngel, men steinyngelmumier er sterkt forankret til cellene og er derfor meget vanskelig å trekke ut av cellen. Kalkyngelmumier er derimot lette å trekke ut. Steinyngelmumier er gul-grønnlige i motsetning til det hvite eller grå-sorte hos kalkyngelmumier.

Bekjempelse

Om det bare handler om noen få celler der en ser symptomene, og hvis disse forsvinner når bifolkene er i god utvikling, trenger en ikke å gjøre noen tiltak, utover vanlig fornuftig stell. Ved alvorligere eller tilbakevendendetilfeller bør man foreta tiltak mot sykdommen. Tavler med mange kalkyngelmumier skal tas bort fra kuben, og best er det å brenne slike tavler for ikke å bringe smitten videre. Undersøkelser har vist at forekomst av kalkyngel er vesentlig lavere i bifolk som hadde blitt etablert på byggevoks eller på utbygde tavler fra skattekassene, sammenliknet
med bifolk som hadde blitt etablert på
gamle yngeltavler. Tavlene i kuben bør derfor
regelmessig byttes ut.
Plassen i kuber med bifolk som har
kalkyngel skal innskrenkes, slik at biene kan
dekke og dermed holde all yngel varm. En
kan også forsterke bifolket med bier og yngel
fra friske bifolk, og gi ekstra fôr hvis det er
nødvendig. Sørg for at det er god ventilasjon
i kuben, dvs. unngå at det blir høy luftfuktighet
inne i kuben. Utvid ikke plassen i kuben
mer enn nødvendig, og sørg for at biene
fyller
alle tavlene, slik at yngelen holdes
varm.
Det kan også være aktuelt å skifte bigård
eller spavende på bakken foran kuben for å
bli kvitt smitte som ligger der.
Bytt ut dronningen med en ung dronning
etter bifolk som er mindre mottakelige for
kalkyngel, dvs. dronning fra bifolk der det ikke finnes kalkyngel. En bør ikke avle dronninger
fra bifolk som viser symptomer på sykdommen,
og naturligvis heller ikke anvende
droner for paring fra slike bifolk.
Mange forskjellige midlers effekt mot
kalkyngel har blitt undersøkt, så vel kjemiske
stoffer som ulike stoffer fra planter (eteriske
oljer), men det finnes ingen som har vist
seg å være effektiv mot sykdommen. Noen
stoffer (f. eks. tymol) kan stimulere biene til
å rense ut cellene, men det helbreder ikke
sykdommen. Det finnes således for øyeblikket
ikke noen stoffer som er virksomme mot
kalkyngel. Sykdommen skal altså behandles
gjennom forebyggende hygieniske tiltak, stell
og bier som er mindre mottakelige for den.

Spredning og forebyggende arbeid
Sporer fra Ascospaera apis sies å kunne leve
i minst 15 år. I pollen kan sporene overleve
et år, og i honning kan de overleve i
opptil 2 år. Spredning av de smittsomme
sporene kan skje både med biene og med
birøkteren. Biene sprer sporene i kuben når
de renser ut kalkyngelmumiene og når de
kommer i kontakt med mumier som ligger
på bunnbrettet og flybrett. Imidlertid vil bifolk
med gode utrenskningsegenskaper, spre
sporene i mindre grad. Arbeidsbiene kan
lukte kalkyngel gjennom forseglede celler.
Dersom cellelokket gnages opp og mumiene
renses ut før mumiene blir sorte og fylt med
soppsporer, vil smittespredningen ikke være
så stor. Spredning med biene mellom bifolk
skjer gjennom feilflygning. Birøkteren sprer
smitten ved å flytte tavler med kalkyngel
mellom bifolk, eller ved å bruke redskap og
verktøy som inneholder smitte.
Sykdommen anses å være stressrelatert,
og er vanligere i bifolk som er svekket av
andre årsaker, f.eks. andre sykdommer eller
feil forhold mellom voksne bier og yngel (for
få bier i forhold til yngelmengden). Kalkyngel
kan øke kraftig ved dårlige trekkforhold,
fuktig vær og høy luftfuktighet i kuben. Bifolk
med høy grad av innavl ser ut til å være mer
utsatt for sykdommen. Dessuten finnes det
genetisk betinget forskjeller i mottakeligheten
for sykdommen.

Kalkyngel
Ascospaera apis
ą Sporedannende sopp som angriper
larvene.
ą Angrepene forverres i bifolk med dårlig
kondisjon.
ą Lave temperaturer gir gode vekstforhold.
ą Sees som oftest høst og tidlig vår.
ą Dårlig ventilerte kuber.
ą Kuber i rask utvikling, der det er mer
yngel enn bifolket klarer å holde varmt.

Symptomer
Døde, kalkfargede, svulne larver fyller
cellene.
Larvene tørker inn og krymper til harde,
hvite, grå eller svarte mumier som biene
hiver ut.
Mumier på bunnbrettet og utenfor
kuben.
Forebygging og bekjempelse
Bytt dronning.
Skifte av voks.
Sørg for at bifolkene har god styrke.
Innskrenk plassen.
Unngå å ha mange bifolk i samme
bigård.
Bytt bigård.