Biproduktene dronninggelé, propolis, pollen, bivoks og bigift er mindre kjent i Norge. Du kan lese mer om både honning og de andre biproduktene nedenfor.

  1. Honning
  2. Dronninggelé
  3. Propolis
  4. Pollen
  5. Bivoks
  6. Bigift

 

Honning

Biene flyr fra blomst til blomst og samler nektar som den fyller honningblæren sin med. I spesielle tilfeller kan biene også samle inn utsondringer av plantesaft. Når bia har fyllt opp honningblæren med nektar, flyr hun tilbake til bikuben. Der overlater hun nektaren til en husbie før hun flyr ut for å samle inn mer nektar. Bia må besøke mellom 50 og 1000 blomster for å fylle honningblæren sin, og i løpet av en dag kan hun rekke 10-15 turer.

Husbia som overtok nektaren fra trekkbia begynner straks å redusere vanninnholdet i nektaren. Husbia tørker ned nektaren ved å rulle nektardråpen fram og tilbake med tunga si. Vanninnholdet i nektaren kan reduseres fra 55 % til 40 %. Under denne prosessen tilsetter bia enzymer til nektaren. Deretter legger husbia nektaren inn i en celle hvor resten av det overflødige vannet fordampes.

Hvis det er godt trekk og det kommer mye nektar inn i kuben vil husbia kunne henge nektardråpen til tørk i en celle. Men vanligvis tar husbiene seg tid til å tørke ned nektaren før de legger den inn i en celle.

For å få vanninnholdet videre ned i nektaren som ligger i cellene kan biene øke luftgjennomstrømningen gjennom kuben. Dette gjør de ved å vifte kraftig med vingene sine. Når nektaren har modnet til honning, inneholder den 17-20 % vann. Da forsegler biene honningen med et lufttett vokslag. Dette hindrer honningen i å ta opp fuktighet fra luften. Vanninnholdet i honningen holder seg derfor konstant, og biene kan lagre honningen over lang tid forseglet under vokslaget.

Nektar er den viktigste kilden til honning. Men biene kan også finne andre kilder. En av disse er honningdugg. Bladlus punkterer planter slik at silrørsaften siver ut. Bladlusene klarer ikke å utnytte alle næringsstoffene i silrørsaften, noe passerer rett gjennom bladlusa uten å bli fordøyd. Dette blir liggende på blader, kvister og lignende som små dråper. Dette kalles honningdugg. Honningduggen kan samles inn av blant annet bier og være råmateriale for honning. Honning basert på honningdugg har en litt annen sammensetning enn honning basert på plantenektar.

Honning inneholder vesentlig vann og sukker, henholdsvis 17-20 % og 78-80 %. Det blir da omtrent en prosent igjen til andre komponenter. Denne prosenten er likevel i stand til å skille tusenvis av forskjellige honningarter fra hverandre i smak, farge, konsistens, duft, aksjon og reaksjon.

De vanligste sukkerartene er sakkarose (rørsukker) (1-2%), glukose (druesukker) (28-35%) og fruktose (fruktsukker) (34-45%). Mineralinnholdet utgjør 0,2-2,0%. Det er påvist 12 forskjellige vitaminer, 30 ulike mineraler, organiske (19) og uorganiske syrer, enzymer, frie aminosyrer og amider (22), protein, fettlignende stoffer, farge, smak, aroma. pH-verdien varierer mellom 2,7-6,4 (gj.sn. 4,0).

181 ulike substanser er påvist hittil.

Dronninggelé

Ammebier skiller ut en spesiell fôrsaft i munndelen og svelget. Dette kalles dronninggelé. For at ammebiene skal kunne produsere dronninggelé, må de spise rikelige mengder pollen.

Biene bruker dronninggelé som fôr til yngel. De to første dagene i larvestadiet får alle larver dronningelé. På slutten av andre dagen og utover tredje dagen endres fôret gradvis for drone og arbeiderlarver, dronninggeléen blir tilsatt pollen og honning. Dronninglarvene får derimot det samme fôret i hele larvestadiet. Den spesielt næringsrike dronninggeléen gjør at dronninglarvene utvikler seg til å bli dronninger. Arbeiderlarver, som også er hunnlarver, utvikler seg ikke til dronninger, ettersom de får en diett av pollen og honning.

Dronninggelé brukes internasjonalt i mange ulike sammenhenger, for eksempel til ulike hudkremer, kosmetikk og kosttilskudd. Bruk av dronningelé er ikke spesielt utbredt i Norge.
Vi har ikke tradisjon for produksjon av dronningelé  i Norge.

Propolis

Biene samler harpiks fra knoppene på trær. Harpiks eller kvae som det også kalles er et gummiaktig stoff som utsondres fra trær. Trærne bruker harpiks til å beskytte neste års skudd mot høstens og vinterens nedbør og fare for uttørking. Det brukes også i forbindelse med sårdannelse i barken. Harpiks er vanntett og tetter for inntrengere og sykdom, i tillegg er den bakteriedrepende.

Biene samler inn harpiks ved å skrape den av trærne med overkjeven. Stoffet blandes med et sekret som utskilles fra kjertler på kinnbakkene, deretter festes det i biens pollenkurver. Når bia har kommet tilbake til kuben bites små stykker av harpiksblandingen av og blandes med bivoks. Blandingen tilsettes et nytt stoff fra kinnbakkekjertlene og tygges grundig. Harpiksblandingen har nå blitt til propolis og kan brukes der det er behov for det i kuben.

Propolis er bienes tettestoff. Det brukes til å tette sprekker, redusere åpninger, gjøre overflater i kuben glattere, dekke overflaten i yngelceller og forsterke cellestrukturen. Navnet propolis kommer av gresk pro polis som betyr «foran byen». Dette kommer av at biene bruker propolis til å redusere størrelsen på inngangen i kuben slik at man kan se propolisen utenifra, altså «foran byen». Ved å tette igjen eller åpne inngangen til kuben vil biene kunne endre luftgjennomstrømningen gjennom kuben, noe som også påvirker temperaturen i kuben.

Propolis er antibakterielt og brukes også av biene til å dekke til inntrengere eller annet som er for stort til å bæres ut av kuben. Hvis en mus trenger seg inn i kuben kan biene ta livet av denne og balsamere den i propolis. Propolisens antibakterielle og sopphindrende egenskaper gjør at man hindrer forråtnelse.

Propolis finnes i ulike typer halstabletter, kremer, tinkturer og som rent stoff.

Pollen

Pollen eller blomsterstøv er som kjent helt essensielt for at blomster skal kunne pollineres (bestøves) og sette frø. Pollenet regnes som plantenes hannlige kjønnsorgan, mens arret regnes som det hunnlige kjønnsorganet. For at planten skal kunne sette frø, må et pollenkorn komme seg til arret på en blomst av samme planteslag. På arret spirer pollenkornet og en pollenslange vokser ned gjennom griffelen og fører kjønnscellene ned til eggcellen.

Plantene lokker biene med pollen og honning for at biene skal komme og hjelpe plantene med pollineringsjobben. På den måten hjelper biene blomstene med å skaffe pollen fra andre planter, slik at plantene blir fremmedbestøvet. Dette gir bedre resultat enn ved selvbestøving.

Pollen er bienes naturlige proteinkilde. Pollen er naturlig rikt på protein, og inneholder i tillegg karbohydrater, vitaminer og mineraler. En bikube bruker mellom 20 og 30 kg pollen hvert år. Det er spesielt i forbindelse med egglegging og fôring av yngelen at biene bruker pollen. For å sikre at biene har nok pollen, og at dette er tilgjengelig på riktige tider av året kan birøkteren velge å fôre med pollenerstatning.

Enkelte birøktere høster pollen for å gi tilbake til biene i perioder hvor det ikke er naturlig tilgang på pollen. Det er kun tillatt å fore biene med pollen fra egen bigård.

Pollen selges som tørket pollen eller bibrød. Det finnes også honning med økt polleninnhold for salg.

Bivoks

Biene har fire par vokskjertler på undersia av bakkroppen. Kjertlene utsondrer voks som danner små plater. Platene blir etter hvert så store at de tyter ut mellom leddene slik at biene kan ta de med mellombeina og røre de til kinnbakkene. Der tygges de slik at de kan formes til vokstavler. Ren nytt voks er snøhvit eller lys-lys gult. Fargen på nylaget voks påvirkes noe av om biene har spist honning eller sukkerlake når de laget vokset.

Bivoks består av ca. 70 % kompliserte fettsyrer, 15 % frie syrer, 12 % karbohydrater, 1 % frie alkoholer i tillegg til farge, mineraler og aromastoff. Bivoks har et smeltepunkt på 61-63°C og mykner ved 32-33°C. Egenvekten er i gjennomsnitt på 0,963, det vil si at bivoks flyter oppå vann.

Norsk bivoks brukes i all hovedsak til å produsere byggevokstavler. Disse setter man tilbake i bikuben for å gi biene en byggeanvisning når de skal bygge ut nye vokstavler.

Størstedelen av verdensproduksjonen av bivoks går med til kosmetikk. Bivoks er også populært til kirkelys, og disse to er de største avtagerne av bivoks. På tredjeplass kommer birøkterens bruk av byggevoks. Farmasøytisk industri kommer på fjerdeplass.

Å støpe eller rulle vokslys av bivoks er en populær hobby. Lys av bivoks brenner med en klar og røykfri flamme, og gir en duft i rommet. Det er mangel på norsk voks til birøkt, så det beste er å bruke importert voks til lys.

Bigift

Bigift blir syntetisert i giftkjertelen hos arbeidere og dronninger. Giften blir så oppbevart i et eget giftreservoar.

Brodden hos bia sitter i et kammer i spissen av bakkroppen like under tarmåpningen. Når bia stikker, åpner den broddkammeret og presser den 2 mm lange brodden mot huden. Brodden har små mothaker, og når bia stikker mennesker eller pattedyr, blir brodden sittende igjen i den seige huden. Bia river seg løs etter å ha stukket, og dermed blir brodden sammen med giftkjertelen og en nerveknute som styrer broddens bevegelser sittende igjen. Giften fortsetter dermed å pumpes inn i huden etter at bia har revet seg løs. Man kan forsiktig fjerne brodden for å unngå at resten av gifta i kjertelen pumpes inn i kroppen. Bia dør etter å ha mistet brodden sin. Når bier stikker andre insekter, hektes ikke brodden fast, og dermed overlever bia.

Vi har ikke tradisjon for produksjon eller bruk av bigift i Norge. Enkelte birøktere selvmedisinerer seg selv mot reumatiske lidelser ved å la biene stikke, men det finnes ikke noe organisert tilbud for dette i Norge.

Man kan være allergisk mot bigift, vi anbefaler derfor at folk viser aktsomhet om man ønsker å bruke bigift.