Seinere ville menneskene ha mer kontroll over de små insektene. Hule trær med bier i ble enten skåret ned og fraktet hjem til boplassen, eller trærne ble voktet der de sto. Slike trær var verdifulle og gikk derfor i arv. Etter hvert ble det også alminnelig å lage kuber for biene. Kvister og halm var vanlig byggemateriale. Når honningen skulle høstes, ble biene drept og de fastbygde vokstavlene skåret ut. Dette var verken en særlig økonomisk eller trivelig framgangsmåte.

I Norge gjorde kalde vintere at denne metoden ikke fungerte.

Kristendommen ga birøkten i Mellom-Europa et oppsving. Blant annet fordi den katolske kirken hadde stort behov for honning som medisin og voks til alterlys. Men det virker ikke som munkene innførte bier til Norge.

Birøkt i Norge

Vi vet ikke hvor det har vært drevet birøkt i Norge.

I bronsealderen ble voks benyttet til støpingen av smykker og gjenstander av bronse.

Vikingene lagde mjød basert på honning. I Osebergskipet fra ca år 800, ble det funnet to ganske store biter av voks. Vi vet ikke om vikingene var birøktere, men fra sagaene vet vi at det ble innført honning og voks til Norge på 900-tallet og på slutten av 1100-tallet.

I Chester i England skal vikingene ha kastet bikubene sine etter vikingene til å forsvare byen som «derpå trakk seg hurtig tilbake» ifølge gamle irske håndskrift.

Under utgravninger i Gamlebyen i Oslo på 1980-tallet fant man bier. Funnet ble datert til 1175 – 1225, og bestod av titusener av bier i en flismasse. Utvilsomt er det tale om et helt bisamfunn, men vi kan ikke fastslå om det var ville bier eller bier holdt som husdyr. Vi vet imidlertid at det ble drevet birøkt både i Danmark og Sverige på dette tidspunkt, og de klimatiske forholdene har ligget til rette, så det er slett ikke umulig at Oslobiene var husdyr.

På 1700-tallet har vi sikre opplysninger om bier i Norge.

I 1743 ble embedsmenn spurt om birøkt.  Av svarene vet vi at Halvor Blindern i Akers sogn, Kristiania, drev med bier. Det var også noen bikuber på Buskerud Herregård på Modum. Men resten av embedsmennene benektet at det var birøkt i Norge.

På slutten av 1700-tallet er det registrert bikuber i Østfold, Aker, Gudbrandsdalen, Hadeland, Toten, Jevnaker og i Mandal og Lister amt. Fra Rakkestad og Idd i Østfold rapporteres det om «betydelig» birøkt i 1794.

På begynnelsen av 1800-tallet førte uår og kulde til problemer.

I 1809 ble Selskap for Norges Vel stiftet og de startet arbeidet med å fremme birøkt i Norge.

Birøkten i Norge fikk neppe noen stor betydning før langt ut på 1800-tallet. Da foregikk det store omveltninger i landbruket, og dette var med å fokusere på nye dyrkings- og avlsmetoder, og på nye næringer. På midten av 1800-tallete tok forbedringen av kubeutstyr fart i Europa. Da kom løse trerammer som biene kunne bygge vokstavlene inne i. Rammene kunne tas ut av kuben, uten å skade bisamfunnet. Dette var en revolusjon, både for stell av biene og utvinning av honning. Annet utstyr som honningslynger og dronninggitter fulgte snart.

I 1884 ble «Den norske biavlsforening» (Norges Birøkterlag) stiftet, og dette førte til stor oppsving for binæringen.

Betalingsmiddel og myter

Bier og honning er kjent fra mange kulturer blant annet i gresk mytologi, hinduismen, og hos urfolk i Mellom- og Sør-Amerika.

Honning ble tidlig oppfattet som gudenes føde og ble brukt som offergave i mange kulturer. Den greske guden Zevs ble oppfostret på honning. Under Ramses III (1198-1176 f.kr) i Egypt ble femten tonn honning brakt fram for Nilguden.

Bivoks og honning har blitt brukt for å betale skatt og som betalingsmiddel hos en rekke folkeslag. Gamle greske mynter er prydet med bier. På 1900-tallet var det en bie på den norske 10-øringen. Bier er også brukt på mynter og sedler i bl annet Pakistan, Tyskland, Sverige og Danmark.

Fram til 1700-tallet trodde de at en han var den øverste leder i bisamfunnet og kalte ham «konge». Så var det en dronning! Så var det gåten med forplantningen. En myte sa at de første bier kommet flygende ut at den døde skrotten til den hellige oksen Apis. Carl von Linné ga derfor biene våre det latinske slektsnavnet Apis.

Menneskenes fødsel, bryllup og død, er alltid blitt markert med seremonier. Mange kulturer gir honning til de nyfødte. En rekke folkeslag bruker honning til gaver, mat og drikke i bryllupsseremonien. I enkelte områder ble honning smurt på dørkarmene til parets nye hjem. Dette er bakgrunnen for at bruden bæres over terskelen. Og uttrykket «honeymoon» er også velkjent. Foruten å være mat for den døde og element i ritualene omkring døden, ble honningens konserverende virkning nyttet både i balsamering og til korttids oppbevaring av døde. Det sies at Alexander den store ved sin død ble senket ned i honning i sin gylne kiste.

En annen gammel og allmenn oppfatning har vært at bier ikke skal selges, men de skal byttes eller gis bort. Det het seg at ved salg mister birøkteren sin lykke i birøkt, samtidig som det vil forderve hele bisamfunnet. Som andre dyr har man også tatt varsel om været av bienes adferd. Fra Østfold heter det at «Flyr biene i flokkevis til kubene blir det regn» eller fra Lista: «Dersom bie æ langfarandes fær me fint ver».