Nosema

Nosema er en tarmparasitt hos voksne bier, inkludert honningbier humler og solitære bier. Tidligere trodde man at Nosema bare kunne angripe voksne bier, men man vet nå at også larver kan bli infisert.

Hos honningbier er det påvist 3 arter, Nosema apis som er hjemmehørende hos den Europeiske honningbia, Nosema ceranae som er hjemmehørende hos den asiatiske honningbia Apis cerana og Nosema neumanni som ble oppdaget hos europeiske honningbier i Uganda i 2017. Nosema ceranae har foretatt et vertsskifte og er nå den dominerende arten hos europeiske honningbier, kanskje med unntak av områder med kaldt klima. Nosema er sporedannende og sporene finnes nesten overalt der det finnes bier, ofte uten at man kan se kliniske symptomer på sykdom. Sykdommen medfører redusert vårutvikling og honningutbytte. I noen tilfeller kan angrepne bifolk gå til grunne.

Årsak og utvikling

Sykdommen er forårsaket av Nosema apis, en encellet, sporedannende mikroorganisme. Både dronning, droner og arbeiderbier kan angripes.

Nykrøpne bier er alltid frie for parasitten. Nosemasporene føres med maten via munndelene ned til bienes honningmage. Der sorteres faste partikler som pollenkorn og nosemasporer ut, og føres ned til mellomtarmen. I tarmen spirer sporene og trenger inn i mellomtarmens epitelceller (overflateceller). Organismen formerer seg og danner nye sporer i epitelcellene. Sporene kommer ut i tarmhulen igjen når de infiserte cellene avstøtes, og sporer føres ut med avføringen.

Symptomer

En rekke fysiologiske forandringer finner sted i den enkelte bie som angripes av N. apis. Den kanskje viktigste består i at angrepne bier mister evnen til å omsette protein, som et resultat av skadene i mellomtarmen. Denne proteinomsetningen er en forutsetning for fôrsaftproduksjonen i spesielle fôrsaftkjertler hos biene.

I sommersesongen er det unge bier som produserer fôrsaft, men tidlig om våren må eldre, overvintrede bier gjenopprette funksjonen i kjertlene. Dersom bifolket er sterkt angrepet av Nosema, kan fôrsaftproduksjonen bli for liten. Dette vil føre til redusert yngelproduksjon og dårligere honningutbytte. Den forkortede livslengden og andre effekter på angrepne bier kan i stor utstrekning skyldes svikt i næringstilførselen, som et resultat av ødeleggelsene i tarmen.

Det er ingen entydige symptomer på nosemaangrep. Bakkroppen vil ofte svulme opp som følge av forstyrrelser i bienes vannbalanse, noe som øker risikoen for bukløp. Det er imidlertid viktig å merke seg at Nosema og bukløp kan forekomme uavhengig av hverandre, slik at nosema ikke nødvendigvis medfører bukløp og bukløp ikke nødvendigvis er et tegn på nosema.

Kravlende bier, ofte med strittende vinger og manglende stikkerefleks, kan forekomme utenfor kubene. Dette er et resultat av at flygemuskulaturen lammes.

Eggstokkene til en angrepet dronning degenererer, noe som kan føre til at bifolket skifter dronning eller blir dronningløst.

Forebygging

Avføring fra smittede bier kan inneholde store mengder nosemasporer. Voks forurenset med bienes ekskrementer er kanskje den viktigste spredningsveien. Bukløp forekommer uavhengig av nosemaangrep, men når nosema og bukløp forekommer samtidig sprer bukløp nosemasporer effektivt. På våren rengjør biene vokstavlene meget nøye før dronningens egglegging. De bier som renser cellene får ofte nosemasporer på munndelene, noe som lett fører sporene ned i tarmen.

Smitten kan spres fra bifolk til bifolk ved feilflukt, utjevning, deling, innføring av nye dronninger med følgebier, samt bruk av tavler fra smittede bifolk.

Kraftig angrepne bifolk vil gjerne være svake om våren, og de får normalt en dårlig utvikling utover våren og sommeren. For å unngå smittespredning må de syke bifolkene ikke forenes med andre bifolk. Tavler fra syke bifolk må skiftes med byggevoks (evt. smittefrie tavler), og de gamle tavlene må smeltes om. Smitten kan være vanskelig å komme til livs, men ved hjelp av hygienisk birøkt kan sykdommen holdes på et minimum. Med hygienisk birøkt menes hyppige voksskifter, lite knusing av bier ved stell av kubene, regelmessig rengjøring/desinfisering av utstyr og tilgang på rent drikkevann til biene.

Påvisning

Ettersom det ikke finnes noen sikre ytre symptomer på nosema hos biene, kan en sikker diagnose bare stilles gjennom en mikroskopisk undersøkelse av bienes tarminnhold eller av hele bier. Å dra ut tarmen og undersøke om mellomtarmen er oppsvulmet og hvitaktig i fargen, er en usikker metode, men den gir en viss informasjon om sykdomstilstanden.

I den mikroskopiske undersøkelsen for nosemasporer skal det brukes en prøve på ca 60 bier. Det beste resultatet får man ved å bruke levende bier, og man bør helst ikke bruke nykrøpne bier, da sannsynligheten for at disse er smittet er liten. Prøvene bør tas ut etter renselsesutflukten på våren. Da er sannsynligheten for påvisning av sporer størst. Undersøkelsen foregår ved at man knuser bakkroppene til de 60 biene med en morter, tilsetter vann og ser på en dråpe av løsningen i mikroskop med ca 300 gangers forstørrelse. Dersom de undersøkte biene er angrepet av N. apis vil sporene kunne påvises ved mikroskopien. Sporene er sterkt lysbrytende med form som risgryn.

Behandling

Tavler kan steriliseres med 80% eddiksyre i forbindelse med innvintring, eller tidlig om våren. Kasser med vokstavler stables oppå hverandre med en tom kasse på toppen. I den tomme kassen settes en skål med eddiksyre. Det brukes 3/4 dl eddiksyre per 10-rammers kasse.

Et tøystykke eller annet sugende materiale legges utover skåla for å øke fordampningsoverflaten. På toppen av kassestabelen legges et dekkbrett. Alle sprekker og utettheter må tettes med plastikk eller annet for å få et tett fordampningsrom. Eddiksyra fordamper og dampen synker ned mellom tavlene. Hvor raskt syra fordamper avhenger av temperaturen, og en bør tilstrebe å behandle før vinterkulda setter inn. Ved eddiksyrebehandling er det viktig å dekke til betonggulv under kassene med vannfaste sponplater, ettersom syra ellers vil tære kraftig på betongen. Etter en ukes tid er behandlingen avsluttet. Tavlene må luftes godt utenfor bienes rekkevidde (f. eks. tildekket med fluenetting), før de tas i bruk neste vår.