Tropilaelapsmidd

Tropilaelapsmidd er en mellomstor, langstrakt midd, rødbrun av farge. Slekten Tropilaelaps inkluderer 4 arter som alle parasitterer honningbier i Asia, spesielt Apis dorsata, men finnes også hos Apis ceranae og Apis florea. 2 arter, Tropilaelaps clareae og T mercedesae har på samme måte som varroamidden foretatt et vertsskifte til den Europeiske honningbia Apis mellifera.  Midden ble først funnet på europeiske honningbier på Filippinene, og har utviklet seg til å bli et problem i den delen av tropiske Asia som baserer seg på birøkt med A. mellifera. Den har også spredd seg til Papua New Guinea utenfor Asia.

Tropilaelaps-midden ligner på mange måter på varroamidden. De lever både i yngel og på levende bier, men sitter på biene i kortere perioder enn varroamidden. Den blir også oftere funnet gående rundt på tavlene. Munndelene til tropilaelapsmidden er langt mindre utviklet enn hos varroamidden, slik at tropilaelaps-midden ikke kan bite hull i huden på voksne bier. Dette gjør at den er avhengig av yngel for å spise. Dette er en viktig grunn til at den neppe vil overvintre i kaldere strøk, der biene har yngelfrie perioder.

Både livssyklus og paringsbiologien er lik som den vi kjenner fra varroamidden. Yngelutviklingen foregår i forseglede celler, og også tropilaelapsmidden foretrekker droneyngel fremfor arbeideryngel, om enn i langt mindre grad enn varroamidden.

I motsetning til varroamidden går tropilaelapsmidden ofte ned i åpen yngel for å spise på eldre yngel, som de er avhengige av for å overleve. De kan overleve minst 4 uker dersom det bare er larver i kuben som er over fire dager gamle. Yngre larver er ikke velegnet som føde for T. clareae. Både hunner og hanner kan finnes fritt i bifolket. Hos varroamidden dør hannene når celleforseglingen brytes.

Lite å frykte i Norge

Vi har mest sannsynlig liten grunn til å frykte angrep av tropilaelapsmidd i Norge, ettersom midden lite sannsynlig vil overleve den yngelfrie perioden vi enn så lenge har i bifolkene hos oss. Med et varmere klima kan den på sikt kunne etablere seg i deler av landet, men kan da bekjempes ved å lage kunstig yngelfrie perioder.

Skader

Tropilaelapsmidden kan gjøre omfattende skade på Apis mellifera, og kan være et langt større problem enn varroamidd i områder der de begge forekommer. Angrepet yngel får mørke flekker, hovedsakelig på ekstremitetene (beina), og voksne bier i angrepne bifolk er ofte deformerte. Deformasjonene gir biene kortere levetid og liten mulighet til å hente nektar og pollen. Dette påvirker bifolket i sin helhet. Skadene ser ut til å forekomme ved langt lavere middtrykk enn vi ser skader etter varroamidd. På samme måte som varroamidd er tropilaelaps en vektor for spredning av virusinfeksjoner.

I angrepne kuber kan man ofte se tropilaelapsmidden løpe over tavlene, og de sees lett dersom man rister tavlene over et stykke hvitt papir. Angrepne bifolk har ofte ujevne og hullete yngelleier, forkrøplet yngel og nykrøpne bier med forkrøplede vinger og bakkropper.