Høring om åpen yngelråte

Bør Norges Birøkterlag foreslå for Mattilsynet å endre bekjempelsen av åpen yngelråte?

Last ned hele sidens innhold i PDF her: Høring åpen yngelråte 28022025 FINAL

Se opptak fra webinaret 5. mars der utvalget presenterte hvordan sykdommen bekjempes, og alternativer til dagens bekjempelse. Mange spørsmål og svar i siste del (1 t 40 min): https://youtu.be/hy78uTY5efU?si=XHhyKSGtg3vm6Ohm

Bakgrunn

Bekjempelsen av bakteriesykdommen åpen yngelråte har siden 2010 da et større utbrudd ble oppdaget i Agder vært gjenstand for diskusjon. Det har vært delte meninger om den omfattende bekjempelsen har vært hensiktsmessig. Etter noen rolige år uten påvisninger av bakterien Melissococus plutonius som forårsaker åpen yngelråte, ble diskusjonen igjen aktualisert etter at bakterien ble oppdaget i en rekke driftsenheter i Akershus og Innlandet.
Norges Birøkterlag opplevde at det var stor uro og bekymring blant sine medlemmer, spesielt næringsbirøktere som opplever situasjonen som svært dramatisk. Styret i Norges Birøkterlag nedsatte derfor 14.11.2024 et utvalg med mandat å utarbeide et faglig grunnlag for organisasjonens veivalg i bekjempelsen av åpen yngelråte. Utvalget har følgende sammensetning: 3 medlemmer fra fagråd for bihelse: Øyvind Strand, Vivian Stølen og Paul Gjervan, en representant utnevnt av Honningcentralen: Linda Leithe. Utvalget ledes av styremedlem Gunnar Konradsen og seniorrådgiver Bjørn Dahle ved Norges Birøkterlags sekretariat er sekretær for utvalget.
Mandatet for utvalget er vedlagt i sin helhet. (vedlegg 1)
Oppsummert skal utvalget evaluere dagens strategi for bekjempelse av Melissococcus plutonius (åpen yngelråte) i birøkt. Utvalget skal vurdere effektiviteten, virkningen og konsekvensene av dagens bekjempelsestiltak, og ta hensyn til faktorer som kostnader for næringen, dyrevelferd og offentlige utgifter. I tillegg skal komiteen undersøke mulige endringer i strategien, inkludert mindre inngripende metoder og muligheten for å nedgradere sykdommen til en lavere listeføring. Utvalget skal levere sine konklusjoner til styret i Norges Birøkterlag innen 15. mars 2025, etter å ha konsultert referansegruppen og gjennomført en offentlig høring i organisasjonen. Mattilsynet MT har innhentet forslag (Alternativ 2 i teksten nedenfor), fra Mattilsynets forskningsbaserte forvaltningsstøtte for bisykdommer Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), til et overvåkings- og kontrollprogram (OK program) for åpen og lukket yngelråte. Her foreslår NMBU også en mindre justering av dagens bekjempelse av åpen- og lukket yngelråte. Utvalget har derfor også valgt å inkludere lukket yngelråte i noen av vurderingene.

Hva forventes av lokal- og fylkeslag?

Hensikten med dette dokumentet er å gi lokal- og fylkeslag et grunnlag for å gi tilbakemelding på hvilket veivalg de mener er best i bekjempelsen av åpen yngelråte. Dette er et vanskelig tema, og utvalget presenterer dagens bekjempelse og ulike alternativer for hvordan bekjempelsen kan endres.
I høringen ber utvalget om at lagene rangerer de ulike alternativene etter hva de ønsker at Norges Birøkterlag skal spille inn til Mattilsynet vedrørende endringer i bekjempelsen av åpen yngelråte. I tillegg løfter utvalget fram problemstillinger knyttet til bekjempelse av meldepliktige sykdommer som vi også ønsker at lagene svarer på i høringsrunden. Lokal- og fylkeslagene inviteres til å avgi høringssvar i en digital løsning som åpnes i etterkant av webinaret (05.03 kl 18:30 – 20:30) som holdes for å belyse saken.

 

Gjeldende forskrifter for bekjempelse av åpen yngelråte

Forskrift om dyrehelse (Dyrehelseforskriften, FOR-2022-04-06-631) har som formål å fremme forebygging og bekjempelse av dyresykdommer som kan overføres til dyr eller mennesker. Ved grunn til mistanke om forekomst eller ved påvisning av nasjonal liste 1- eller 2-sykdommer skal driftsansvarlige og enhver fysisk eller juridisk person umiddelbart melde fra til Mattilsynet. Åpen yngelråte er sammen med lukket yngelråte plassert i liste 2. I § 22 angis driftsansvarliges plikter: Ved mistanke om eller påvisning av sykdom som er listeført som nasjonal liste 2-sykdom angitt i vedlegg 1, gjelder følgende inntil annet er bestemt:
1. Dyr av arter som er mottakelige for sykdommen, skal ikke føres ut av anlegget.
2. Driftsansvarlig skal, så langt råd er, iverksette tiltak for å hindre smittespredning og bekjempe sykdommen.
3. Uvedkommende personer skal ikke gis adgang til dyrerom hvor dyr av arter som er mottakelige for sykdommen oppholder seg. Inngang til driftsbygninger skal være merket med Mattilsynets varselskilt.
4. Sørge for at anleggets journaler over produksjon, helse og sporbarhet ajourføres.
Mattilsynet kan treffe tiltak for å forebygge, begrense eller utrydde sykdommer, herunder antibiotikaresistens, som kan opptre hos eller spres med landdyr, reptiler, amfibier og sjøpattedyr (§ 22).

Begreper

Endemisk: Begrep som brukes om en organisme som regnes som etablert og allment utbredt i området.
Kausalt agens: Det sykdomfremkallende legeme eller stoff, i dette tilfelle bakteriene M- plutonius og eller P. larvae
Klinisk sykdom: For bakteriesykdommene åpen og lukket yngelråte menes det at det finnes larver/pupper som viser kliniske symptomer på åpen eller lukket yngelråte og hvor qPCR bekrefter tilstedeværelse av agens. Vanligvis defineres et bifolk som klinisk sykt dersom det finnes mer enn 2-3 klinisk syke larver i bifolket
Melissococcus plutonius: bakterien som forårsaker åpen yngelråte
OK program: Overvåkings- og kontrollprogram
Paenibacillus larvae: bakterien som forårsaker lukket yngelråte
Prevalens: Et begrep som i medisinsk fagspråk brukes for å beskrive hvor mange som har en sykdom innenfor et gitt tidspunkt eller en gitt tidsperiode.
Subklinisk smitte /lavgradig smitte: agens er tilstede, men det kan ikke påvises klinisk sykdom.

Gjeldende forskrifter for bekjempelse av åpen yngelråte

Forskrift om dyrehelse (Dyrehelseforskriften, FOR-2022-04-06-631) har som formål å fremme forebygging og bekjempelse av dyresykdommer som kan overføres til dyr eller mennesker. Ved grunn til mistanke om forekomst eller ved påvisning av nasjonal liste 1- eller 2-sykdommer skal driftsansvarlige og enhver fysisk eller juridisk person umiddelbart melde fra til Mattilsynet. Åpen yngelråte er sammen med lukket yngelråte plassert i liste 2. I § 22 angis driftsansvarliges plikter: Ved mistanke om eller påvisning av sykdom som er listeført som nasjonal liste 2-sykdom angitt i vedlegg 1, gjelder følgende inntil annet er bestemt:
1. Dyr av arter som er mottakelige for sykdommen, skal ikke føres ut av anlegget.
2. Driftsansvarlig skal, så langt råd er, iverksette tiltak for å hindre smittespredning og bekjempe sykdommen.
3. Uvedkommende personer skal ikke gis adgang til dyrerom hvor dyr av arter som er mottakelige for sykdommen oppholder seg. Inngang til driftsbygninger skal være merket med Mattilsynets varselskilt.
4. Sørge for at anleggets journaler over produksjon, helse og sporbarhet ajourføres.
Mattilsynet kan treffe tiltak for å forebygge, begrense eller utrydde sykdommer, herunder antibiotikaresistens, som kan opptre hos eller spres med landdyr, reptiler, amfibier og sjøpattedyr (§ 22).

Landdyrforflytningsforskriften angir i § 13 vilkår for forflytning av honningbier i Norge: “Den driftsansvarlige skal sikre at honningbier, som flyttes mellom bigårder i Norge, kommer fra en bigård der honningbiene i løpet av de siste to årene har gjennomgått en klinisk undersøkelse for lukket yngelråte, åpen yngelråte, steinyngel og liten kubebille med negativt resultat. Undersøkelsen skal være foretatt i minst 20 % av bikubene i tiden mellom 1. april og 30. september og på et tidspunkt der det er forseglet yngel i bikubene. Dersom den driftsansvarlige er driftsansvarlig i flere bigårder, skal undersøkelsen være foretatt i minst 20 % av bikubene i alle bigårdene.”
Ved en eventuell nedklassifisering av åpen yngelråte til liste-3 sykdommer kommer dyrehelseforskriftens § 23 inn “Driftsansvarliges plikter ved kliniske tegn på nasjonal liste 3-sykdommer hos landdyr, reptiler, amfibier og sjøpattedyr”. Driftsansvarlig skal påse at landdyr, reptiler, amfibier og sjøpattedyr med kliniske tegn på nasjonal liste 3-sykdom ikke bringes i kontakt med dyr fra andre anlegg inntil annet er bestemt. For de 2 parasittene som er ført på liste 3 (varroamidd og trakemidd) er ikke dette til hinder for flytting innenfor den regionen de er regnet som endemisk (region C for varroamidd og sone B1 for trakemidd).

Beskrivelse av dagens situasjon

Åpen yngelråte er ført opp på nasjonal liste 2 over dyresykdommer og bekjempes med den hensikt å fjerne bakterien Melissococcus plutonius fra norske bigårder eller gjøre den så sjelden at den ikke skal kunne gi hyppige kliniske sykdomsutbrudd. Bekjempelsen er inngripende ved at samtlige bifolk sammen med utstyr destrueres ved påvisning av smitte, uavhengig av smittenivå eller om smitten er begrenset til deler av driftsenheten. Lukket yngelråte bekjempes på samme måte som åpen yngelråte.

Utbredelse og prevalens av M. plutonius (åpen yngelråte)
Åpen yngelråte har i nyere tid vært en sjelden bisykdom i norsk birøkt. NMBU har opplysninger om et mistenkt tilfelle av åpen yngelråte i 1980 uten at det ble verifisert på laboratoriet. I 2010 ble et større utbrudd av åpen yngelråte med hovedutbredelse i Aust-Agder oppdaget og siden bekjempet.

 

Resultatene fra Mattilsynets OK program i perioden 2011-2023 tyder på at M. plutonius er svært sjelden. Den har inntil i 2024 ikke blitt påvist i driftsenheter som ikke har hatt direkte kobling til utbrudd av åpen yngelråte i Agder i 2010. I 2024 ble M. plutonius påvist i 9 driftsenheter i Akershus og Innlandet. Om påvisningene av bakterien i 2024 har tilknytning til Agder er ukjent. Bakterien ble heller ikke påvist i en undersøkelse i 2020-2021 hvor honningprøver fra 10% av driftsenhetene (420 prøver) i Norge ble analysert for M. plutonius. I andre land er forekomsten av M. plutonius i honning langt høyere. En studie av europeisk honning (de fleste fra Italia) påviste M. plutonius i 87% av honningprøvene (Ribani et al. 2020).

Utbredelse og prevalens av P. larvae (lukket yngelråte)

Lukket yngelråte er også en sykdom som sjelden har vært rapportert de siste 10-årene. Det har ikke vært et pågående OK program for lukket yngelråte slik at det i all hovedsak er analysert prøver med utgangspunkt i mistanke om smitte ut fra kliniske symptomer og gjennom smittesporing etter påvisning av P. larvae. I tillegg er det analysert et mindre antall prøver i forbindelse med Norges Birøkterlags avlsarbeid. Honningprøvene omtalt ovenfor ble også analysert for P. larvae, men samtlige prøver var negative. En tilsvarende undersøkelse i 2006 påviste bakteriesporer i 1,3% av 600 honningprøver. Basert på screeningsundersøkelsene og de få tilfellene av påvisninger av bakterien (Figur 2), er det grunnlag for å si at P. larvae er en sjelden bakterie i norsk birøkt. Lukket yngelråte er i de senere år i hovedsak påvist i Østfold, Akershus, Telemark og Agder.

 

Overvåkings- og kontrollprogram (OK) for åpen og lukket yngelråte

Referanselaboratoriet for bisykdommer ved NMBU har utarbeidet et forslag til OK program for åpen og lukket yngelråte. OK programmet tar utgangspunkt i bruk av sensitiv qPCR analyse av voksnedfall hvor voksnedfall fra opp til 20 bifolk kan blandes til en samleprøve fra bigårdsplassen. metoden er svært godt egnet til å påvise M. plutonius og P. larvae i driftsenheter både ved klinisk sykdom og ved subklinisk smittenivå. Forslaget til OK program er risikobasert ved at det legges hovedvekt på å analysere prøver fra driftsenheter som man anser har økt risiko for å være infisert og fra driftsenheter hvor det vil ha større konsekvenser for øvrige driftsenheter om de skulle være infisert.

Totalt vil OK programmet omfatte prøver fra 150 driftsenheter årlig. Bakgrunnen for, og forslaget til OK program ligger som vedlegg 2 på slutten av dokumentet.
Et slikt OK program vil være et sentralt element dersom åpen yngelråte (og for den saks skyld lukket yngelråte) skal bekjempes med målsetning å utrydde bakteriene som forårsaker disse sykdommene eller gjøre dem så sjeldne at det ikke vil gi hyppige forekomster av klinisk sykdom i norsk birøkt. Mattilsynet har i sin kommunikasjon med utvalget vært tydelige på at et slikt OK program vil være uaktuelt dersom MT på eget initiativ eller på initiativ fra Norges Birøkterlag velger å endre bekjempelsen vesentlig slik at MT ikke lenger anser den som en bekjempelse som er egnet til å oppnå dagens målsetning.

Bekjempelse av åpen yngelråte – videre veivalg

Utvalget har arbeidet med å utarbeide alternative forslag til videre bekjempelse av åpen yngelråte. Sentralt i dette er en evaluering av dagens bekjempelse. Utvalget har også hentet inn ekspertise fra referansegruppen (se vedlagte mandat for sammensetning) og fått presentert hvordan åpen yngelråte håndteres i Sverige, England og Sveits. Videre har utvalget hatt dialog med Mattilsynet for å få en del avklaringer knyttet til handlingsrommet for endringer innenfor dagens dyrehelseregelverk og eventuell endring i listeføring av sykdommen.

Handlingsrommet for endringer i bekjempelsen – basert på tilbakemeldinger fra Mattilsynet

Endring av bekjempelse innenfor dagens listeføring

Forslag fra Norges Birøkterlag om endring av bekjempelsen av åpen yngelråte vil innledningsvis bli vurdert av Mattilsynet. Dersom de tror at forslaget kan være egnet til å nå målet om å holde norske bigårder fri for M. plutonius og virker gjennomførbart fra Mattilsynets ståsted, vil de be om NMBUs vurdering før de tar stilling til forslaget.

Mattilsynet kan konkludere med at de verken vil beholde dagens strategi eller endre den i tråd med alternativ 2 fra NMBU. De generelle pliktene som påhviler alle driftsansvarlige ved mistanke om eller påvisning av liste 2-sykdommer vil fortsatt gjelde. Disse er fastsatt i dyrehelseforskriften § 22 andre ledd. Hvorvidt MT da vil treffe ytterligere tiltak med hjemmel i dyrehelseforskriften § 24, er usikkert. Det vil si at Mattilsynet kan velge å ikke gi pålegg om sanering av bier/utstyr. Dette kan bli et utfall dersom Mattilsynet har kommet til at det ikke er realistisk å holde norske bigårder fri for M. plutonius. Det kan hende at MT vil forsøke å begrense spredning av sykdommen ved å pålegge flytteforbud/-restriksjoner på hele “bieholdet” i form av et enkeltvedtak dersom bifolk viser kliniske symptomer og åpen yngelråte blir bekreftet med qPCR. I så fall at restriksjonene vil kunne oppheves etter at bekjempelse er gjennomført i privat regi og ingen bifolk lenger viser kliniske symptomer. Et annet sannsynlig scenario er at MT vil foreslå for Landbruks- og Matdepartementet (LMD) å flytte åpen yngelråte fra nasjonal liste 2 til nasjonal liste 3 over smittsomme dyresykdommer.

Dyrehelseregelverket er heller ikke til hinder for at MT kan heve terskelen for hva vi anser som en sykdomsmistanke uten at åpen yngelråte må nedklassifiseres fra liste 2 til liste 3. Det går f.eks. an å tenke seg at bifolk må vise kliniske tegn før MT regner det som mistanke om åpen yngelråte. En bør i så fall legge til grunn at MTs mål har blitt endret og at det ikke lenger er å holde norske bigårder fri for M. plutonius. Samtidig bør en legge til grunn at det planlagte OK-programmet for sykdommen ikke vil bli gjennomført. Da faller nemlig hensikten med programmet bort. Det vil trolig skape mye støy og uro dersom påvisning av M. plutonius i OK-programmet ikke nødvendigvis skal føre til at MT setter i verk bekjempelsestiltak.

Mattilsynet kan iverksette soneinndeling som et forebyggende tiltak, enten hjemlet i dyrehelseforskriften § 25 (fastsettes av MT) og/eller matloven § 19 (fastsettes av LMD). En forutsetning for å iverksette et slikt tiltak vil sannsynligvis være at majoriteten av landets birøktere mener det er et hensiktsmessig tiltak. Tatt i betraktning at Norges Birøkterlag representerer denne majoriteten, vil Norges Birøkterlags syn veie tungt.

Nedklassifisering til liste 3 sykdom

Nedklassifisering av åpen yngelråte fra liste 2 til liste 3 krever en endring av dyrehelseforskriften. Endringen kan ikke gjøres av MT, men av LMD.
Dersom påvisning av M. plutonius ved hjelp av qPCR-test hos ett eller flere bifolk ikke bør utløse forbud mot å flytte bier (eller annet som kan føre med seg smitte) fra hele det aktuelle «bieholdet», bør åpen yngelråte antakelig nedklassifiseres til en liste 3-sykdom.
Ved nedklassifisering vil det utelukkende være klinisk sykdom som vil utløse forbud mot vandring og omsetning av bifolk jamfør dyrehelseforskriften § 23.
Soneinndeling som beskrevet ovenfor kan trolig også innføres dersom åpen yngelråte nedklassifiseres til liste 3.

Økonomi

Mattilsynets muligheter for å dekke kostnader knyttet til diagnostisering av åpen yngelråte MT vil trolig kunne fortsette å dekke utgifter knyttet til analyse av voksnedfallsprøver i form av samleprøver per bigårdsplass (som i dagens «regime») gitt at antall mistanke/påvisning ikke øker vesentlig, men vil ikke kunne dekke kostnader for analyse av enkeltbifolk slik som flere av alternativene, inkludert det fra NMBU innebærer. Mattilsynet vil trolig heller ikke kunne dekke kostnader for gjentatte prøver fra samme bigårdsplass (som i noen alternativer foreslås for smittefrie bigårdsplasser i en infisert driftsenhet). Alternativer som krever gjentatte prøvetakinger og analyser av voksnedfall fra bigårdsplasser eller av enkeltbifolk vil derfor bli kostbare for birøkteren. De innebærer også en risiko for at man likevel må sanere etter at man har betalt ca 1500 NOK per prøve.
Erstatningsutbetalinger i forbindelse med sanering knyttet til åpen og lukket yngelråte Det er offentlig pålegg om avlivning av dyr etter Matlovens § 23 (eller som dør før slikt pålegg er gitt, eller dør som følge av planlagt behandling) som utløser rett til erstatning etter Matlovens § 22. Det vil si at alternativer til bekjempelse av åpen yngelråte som kan medføre pålegg om sanering av utstyr uten at det gis pålegg om avliving av honningbier må gjøres for birøkterens egen regning.

Alternativer for bekjempelse av åpen yngelråte

I det følgende gjennomgås ulike alternativer for hva Norges Birøkterlag kan spille inn til Mattilsynet angående måten åpen yngelråte bekjempes på. Dette inkluderer videreføring av dagens bekjempelse, mindre endringer i bekjempelsen inkludert et forslag fra referanselaboratoriet ved Norges miljø – og biovitenskapelige universitet (NMBU) til mer omfattende endringer som omfatter nedklassifisering av sykdommen.

Alternativ 1 – Videreføring av dagens bekjempelse

Evaluering av dagens bekjempelsesstrategi for åpen yngelråte og hvordan den gjennomføres.

1.1 Forutsetninger
Åpen yngelråte er ført opp på nasjonal liste 2 over dyresykdommer og bekjempes med den hensikt å fjerne bakterien Melissococcus plutonius fra norske bigårder eller gjøre den så sjelden at den ikke skal kunne gi hyppige kliniske sykdomsutbrudd. Bekjempelsen er inngripende ved at samtlige bifolk sammen med utstyr saneres ved påvisning av smitte, uavhengig av smittenivå eller om smitten er begrenset til deler av driftsenheten. En slik bekjempelse hviler på en del forutsetninger for at den skal være meningsfull.
a. M. plutonius er ikke allment utbredt.
Resultatene fra OK programmet 2011-2023 tyder på at M. plutonius er svært sjelden. Den har inntil i 2024 ikke blitt påvist i driftsenheter som ikke har direkte kobling til utbrudd av åpen yngelråte i Agder i 2010. Om påvisningene av bakterien i 2024 har tilknytning til Agder er ukjent. Analyse av honningprøver fra 10% av driftsenhetene i Norge for M. plutonius i 2020-2021 understøtter at bakterien ikke er allment utbredt siden bakterien ikke ble påvist i noen av de 420 prøvene. I andre land er forekomsten av M. plutonius i honning langt høyere. En studie av europeisk honning (de fleste fra Italia) påviste M. plutonius i 87% av honningprøvene (Ribani et al. 2020).
b. M. plutonius kan gi alvorlig sykdom i bifolkene.
I 2009 var det mistanke om åpen yngelråte i minst en bigård i Aust-Agder og det ble sendt inn prøve til bakteriologisk laboratorium ved NMBU. Dette var i en periode hvor man ikke hadde etablert sikre diagnosemetoder for M. plutonius og bakterien ble ikke påvist. I 2010 rapporterte flere birøktere om bifolk med klinisk sykdom forenlig med åpen yngelråte og dette ble bekreftet i laboratoriet ved standard PCR analyse samt dyrking av bakterien. Ut ifra utbredelsen til sykdommen i 2010/2011 er det sannsynlig at bakterien hadde vært til stede noen år. Det var utbredt klinisk sykdom i 2010, men trolig lite klinisk sykdom i 2011. I Birøkteren nr. 9 og 10 i 2010 omtales birøktsesongen 2010 i Aust-Agder og Vest-Agder slik: Dårlig overvintring og mange svake bifolk som døde på våren. uvanlig godt sommertrekk på Sørlandet, men lyngtrekket var dårlig på kysten og bedre i indre og høyereliggende strøk. De kliniske symptomene ble i hovedsak rapportert på seinsommeren, kanskje påvirket av et dårlig lyngtrekk? I 2011 rapporteres det for Aust-Agder “dårlig vårutvikling” og “mange melder om hullete yngelleier” (Birøkteren nr. 10, 2011) men om dette har noen kobling til åpen yngelråte vites ikke.
Virulensmålinger av bakterier dyrket fram fra 2 forskjellige yngeltavler med klinisk sykdom viste at virulensen var moderat til høy sammenlignet med andre isolat av bakterien. Det er ikke slik at bifolk som er infisert med bakterien nødvendigvis vil utvikle klinisk sykdom. Forsøk med flytting av infiserte bifolk uten klinisk sykdom fra Agder til Finland viste at M. plutonius kan forsvinne uten ytterligere tiltak fra birøkterens side. I andre tilfeller som i Agder i 2010 var mange bigårder sterkt rammet av klinisk sykdom og enkeltbirøktere fortalte at de ved påvisning av åpen yngelråte fikk en forklaring på hvorfor de i forutgående sesonger hadde hatt bifolk som ikke hadde utviklet seg normalt.
c. En fungerende erstatningsordning ved offentlig pålegg om sanering.
Statsforvalteren er tildelt oppgaven med å betale ut erstatning til den som får offentlig pålegg om å sanere husdyr. Det gis erstatning for selve bifolkene som saneres, for utstyr som saneres og for medgått tid til saneringen. For utstyr som saneres settes satsen til 75% av nypris ved søknadstidspunktet, mens satsene som har vært i bruk for medgått tid til sanering har blitt justert opp for å reflektere verdien av bifolkene.
Birøktere som sanerte i forbindelse med påvisning av M. plutonius i 2024 fikk 4000,- (+mva) for en bikube med bifolk med en dronning, 5000,- +mva for en bikube med bifolk med 2 dronninger, medgått tid avlønnet etter lønnstrinn 48 i staten, og egne satser for bruk av egen traktor (200,- per time) og egen høytrykkspyler (20,-per time). Det gis ikke erstatning for produksjonstap, men birøktere har mulighet for å tegne forsikring for produksjonstap. Ved offentlig pålegg om sanering, gjelder denne imidlertid bare for 1 år og er kostbar å forlenge. Til sammenligning gis det i Sverige en erstatning på 100 SEK per bifolk som saneres med klinisk sykdom av lukket yngelråte. Det lave erstatningsbeløpet vil trolig øke noe når Sverige omsider får implementert EUs nye dyrehelselov.
d. Sikker diagnostikk med tilstrekkelig kapasitet samt OK-program
Siden 2011 har M. plutonius blitt påvist ved hjelp av qPCR analyse av voksnedfall som samles inn fra en diagnoseskuff i bifolkenes bunnbrett. Denne analysemetoden baserer seg på å gjenkjenne spesifikke segmenter av M. plutonius arvestoff og er svært sensitiv. Voksnedfall fra opptil 20 bifolk kan derfor kombineres i en samleprøve. Dette reduserer antall prøver som må analyseres for å fastslå smittestatus selv i større driftsenheter.
Prøver analyseres alltid med en positiv og negativ kontroll og smeltepunktskurvene kontrolleres for å sikre at det ikke gjøres falske positive påvisninger. I qPCR analysen undersøkes det også for et referansegen i honningbias DNA og dette fungerer som en kontroll på at voksnedfallsprøver er rimelig ferske. I eldre voksnedfallsprøver kan man ikke lenger påvise bie-DNA siden det har blitt nedbrutt. På tilsvarende måte vil DNA fra M. plutonius brytes ned over tid slik at man kan sannsynliggjøre at M. plutonius DNA som påvises stammer fra bakterier som var levende for ikke så lenge siden. I tillegg er det strenge rutiner for å hindre kontaminering mellom forskjellige prøver i laboratoriet. QPCR er nå standard metode for påvisning av mikroorganismer både i veterinærmedisin og humanmedisin.
Analysekapasiteten anses som god, men kan påvirkes av ytre forhold som pandemier som kan gi mangel på laboratorieutstyr. Mattilsynet har i perioden 2011-2023 hatt et OK program (overvåknings og kontrollprogram) for åpen yngelråte hvor målet er å avdekke smitte av M. plutonius i driftsenheter som har forhøyet risiko for å få smitte av bakterien og driftsenheter hvor det får store konsekvenser om den ikke påvises på et tidlig stadium. De fleste prøvene som er analysert i OK programmet har derfor vært prøver fra driftsenheter som tidligere har sanert for sykdommen og driftsenheter som driver omfattende salg av bifolk og/eller dronninger. I tillegg er det blitt analysert et antall tilfeldig utvalgte birøktere. OK programmet ble satt på pause i 2024, men blir forhåpentligvis tatt opp igjen i 2025, da både for M. plutonius og Paenibacillus larvae (som forårsaker lukket yngelråte). Et OK program for disse sykdommene vil øke sjansen for å fange opp nye smitteforekomster uten tydelig klinisk sykdom og er avgjørende for en tøff bekjempelse av bakteriene.
e. Lukkede grenser – ikke innførsel av ny smitte
Omfanget av lovlig import av dronninger/bifolk (registrert i TRACES) er ifølge Mattilsynet lavt og har ikke endret seg de senere år. Omfanget av uregistrert import er ukjent, men dronningprodusenter i Danmark har muntlig gitt uttrykk for at de har norske kunder. Økt import av avlsmateriale eller bifolk som følge av endring av sykdomsbildet i Norge, som f.eks. økt utbredelse og utfordringer med N. ceranae, kan potensielt slå bein under forutsetningen om lukkede grenser.
Omfanget av honningimport har imidlertid økt kraftig fra 2010 da bekjempelsen av åpen yngelråte ble iverksatt og fram til i dag. Analyser av honning på verdensmarkedet viser at den ofte inneholder DNA fra flere parasitter og sykdommer og brorparten av de analyser som er gjort av importhonning på det norske markedet har påvist M. plutonius. Hvorvidt importert honning utgjør en reell smittefare kan vi ikke si med sikkerhet, men i England har man observert forhøyet forekomst av yngelråte i nærhet av tappeanlegg for importhonning og de har etablert overvåkningsbigårder i nærheten av slike anlegg og andre risikoområder som større havner. OIE (nå WOAH) har også anbefalt at honning fra land som ikke er fri for åpen yngelråte bør prosesseres før den tas inn til land uten åpen yngelråte uten at de presiserer hva denne prosesseringen går ut på. Varmebehandling eller gammastråling er nevnt som metoder for å drepe M. plutonius. Begge metoder vil neppe være aktuelle for importhonning til Norge ettersom varmebehandling kommer i konflikt med honningforskriften og at det neppe er praktisk gjennomførbart å gammastråle de kvanta med importhonning det er snakk om.
Selv om honning er et ugjestmildt miljø for mikroorganismer, kan M. plutonius overleve opp til 18 måneder i honning for deretter oppformeres i bifolkets yngel. P. larvae sporer påvirkes ikke av miljøet i honning og importhonning utgjør en risiko for infisering av honningbier med M. plutonius og P. larvae. Pollen kan også inneholde M. plutonius og det er en risiko knyttet til at birøktere uforvarende kan bringe M. plutonius/P. larvae infisert pollen inn gjennom ulovlig innførsel av pollen til bruk som fôr.
f. Tillit mellom aktørene
For å fange opp smitte av M. plutonius i et tidlig stadium er det viktig at birøktere melder fra til Mattilsynet ved mistanke om meldepliktig sykdom og at birøkterne tar ut voksnedfallsprøve som beskrevet i instruks når Mattilsynet rekvirerer prøveuttak. I tillegg er det viktig at Mattilsynets bigårdsregister er så oppdatert og korrekt som mulig slik at smittesporing kan gjennomføres effektivt. Bigårdsregisteret er dessverre mangelfullt. Mange bigårdsplasser er ikke registrert, andre bigårdplasser er registrert i feil koordinatsystem og mange bigårdsplasser er ikke avregistrert når birøkterne har avviklet driften. Under sykdomsutbruddet i 2010-2011 ble det gjort et stort arbeid i de smitteutsatte områdene med å få registrert ukjente bigårdsplasser, men Mattilsynet har opplevd at registeret er mangelfullt under smittesporing i forbindelse med påvisning av M. plutonius i 2024.
Med unntak av et fåtall enkelttilfeller har Mattilsynet opplevd samarbeidet med birøkterne godt, men stadig flere, deriblant en del større næringsbirøktere har blitt svært skeptisk til bekjempelsen av åpen yngelråte slik at tillitsforholdet er sårbart. Mattilsynet har gitt uttrykk for at de synes omfanget av kontakter mellom driftsenheter i birøkt er urovekkende stort grunnet vandring, bruk av felles parestasjoner og omsetning av dronninger og bifolk. Næringa driver derfor med svært stor risiko dersom det dukker opp sykdommer /parasitter. Dersom næringa ikke klarer å begrense denne risikoen må Mattilsynet på eget grunnlag vurdere hensiktsmessigheten av å ha sykdommer/parasitter listeført som meldepliktige og i en kategori (liste 2) som det offentlige tar et ansvar for å bekjempe.
Er det realistisk at næringa klarer å gjennomføre selvpålagte tiltak for å redusere smitterisiko? Slike tiltak kan være at omsetning av bifolk, dronninger og brukt utstyr samt vandring og bruk av parestasjoner begrenses til innenfor mindre regioner for å hindre et utall kontakter mellom landsdeler. Alternative smittebegrensende tiltak kan være påkrevd qPCR testing med negativt prøvesvar forut for omsetning av bier og brukt biutstyr eller vandring på tvers av landsdeler. Noen næringsbirøktere som omsetter et betydelig antall bifolk/dronninger får allerede gjennomført slike tester på eget initiativ.

1.2 Måloppnåelse Hvor effektiv har bekjempelsen vært i forhold til å fjerne M. plutonius fra norske bigårder og hindre utbrudd av åpen yngelråte?
Kliniske symptomer på åpen yngelråte har vært relativt sjelden i Norge i nyere tid (1973 på Nesodden, 1980 Asker og ingen innrapporterte tilfeller frem til Agder-utbruddet. I 2010 og 2011 ble det destruert ca 4500 bifolk i driftsenheter hvor M. plutonius var påvist. Dette sammen med sanering av utstyr fjernet trolig det aller meste av smitten siden den fra 2012 og inntil 2024 hovedsakelig har blitt påvist i driftsenheter som tidligere har sanert for sykdommen.

Siden 2010 er det ikke rapportert om klinisk sykdom av åpen yngelråte. Dette betyr ikke nødvendigvis at det ikke har forekommet klinisk sykdom. Birøktere kan ha unnlatt å rapportere om klinisk sykdom, eller de kan ha oversett klinisk sykdom. Under inspeksjon av driftsenheter med påvisninger av M. plutonius i 2024 ble det foruten et tydelig klinisk sykt bifolk i flere driftsenheter funnet et fåtall larver med kliniske symptomer som senere ble verifisert som åpen yngelråte på lab., men i så små mengder at man ikke kan forvente at birøkterne selv skulle ha oppdaget dette. Hvordan situasjonen hadde vært uten bekjempelse i offentlig regi eller en mindre omfattende sanering er det vanskelig å si så mye om, men i land hvor man kjører en mindre omfattende bekjempelse er det ikke uvanlig at sykdommen dukker opp igjen påfølgende sesong. Eksempelvis var det i Sveits lenge vanlig å avlive alle klinisk syke bifolk på en bigårdsplass samt svake bifolk på samme bigårdsplass, men la øvrige bifolk være. Undersøkelser påviste klinisk sykdom i 10% av bigårdene en måned etter sanering og tilsvarende andel bifolk med klinisk sykdom påfølgende år. Det EU finansierte Epilobeeprosjektet hvor det ble gjennomført en klinisk inspeksjon for en rekke sykdommer i en rekke EU-land viste at klinisk sykdom av åpen yngelråte var sjelden også i land hvor det ikke er noe offentlig bekjempelse, slik som eksempelvis Sverige.

1.3 Konsekvenser for næringa Antallet birøktere og bifolk, spesielt i Aust-Agder, ble kraftig redusert i 2010-2011 som følge av sanering av infiserte driftsenheter (fra ca 6000 bifolk i 2009 til ca 2500 bifolk i 2011). Mange startet imidlertid opp igjen med birøkt, men næringen fikk en alvorlig knekk i dette fylket og i deler av Vest-Agder. Mangel på bifolk gjorde også at mange måtte vente et eller to år før de kunne starte opp igjen.

Erstatningsordningen er ment å i stor grad dekke de direkte utgiftene knyttet til saneringen, men dekker ikke produksjonstap i inneværende eller påfølgende sesonger. I hvilken grad næringsbirøktere som har sanert har hatt forsikring som dekker produksjonstap er ukjent, men det antas at mange ikke hadde slik forsikring ut ifra de bekymringer som næringsbirøktere i dag uttrykker. Bl.a. If og Gjensidige tilbyr forsikring av birøkt. Avbruddsforsikring som kan tegnes avkortes til 1 år dersom Mattilsynet gir pålegg om sanering. I tillegg kan det være begrenset tilgang på nye bifolk å kjøpe inn etter sanering og alt avlsmateriell går tapt. I de fleste tilfeller vil også en sanering være gjennomført før telledato for produksjonstilskudd (1. oktober) slik at man også mister muligheten for å søke produksjonstilskudd.
De økonomiske kostnadene for næringa som helhet knyttet til bekjempelsen av åpen yngelråte er vanskelig å anslå i mangel av slike data fra driftsenheter som har sanert, men det er trolig snakk om et 2-sifret millionbeløp.

For mange næringsbirøktere har nok påvisning av M. plutonius og påfølgende sanering både vært en økonomisk, men også psykisk belastning. Eiere av kontaktbigårder har trolig opplevd en stressende situasjon inntil prøvesvar forelå og vil dessuten også kunne påføres indirekte økonomiske tap på grunn av restriksjoner på flytting og salg av dronninger og bifolk. Det er også flere som har gitt uttrykk for at de ikke vil starte opp igjen som næringsbirøktere dersom de må gjennomgå en full sanering. Flere er også bekymret for at et større utbrudd med påfølgende saneringer vil kunne utgjøre en trussel for Honningcentralen. Disse negative konsekvensene må veies opp mot de fordeler som andre birøktere har opplevd gjennom en redusert smitterisiko, men også fravær av egenfinansierte tiltak hos birøktere som hadde M. plutonius/åpen yngelråte i driftsenhetene sine. Å tallfeste denne gevinsten økonomisk er vanskelig.

1.4 Dyrevelferd Det har i perioden 2010-2024 blitt avlivet ca 5300 bifolk grunnet påvisning av M. plutonius i 116 driftsenheter. Med unntak av i 2010 hvor klinisk sykdom var utbredt hos mange av de sanerte driftsenhetene, har det i all hovedsak blitt avlivet bifolk som på avlivingstidspunkt ikke har vært klinisk syke. Et annet moment er hvor raskt og effektivt bifolkene kan avlives. Sterke bifolk kan være vanskelig å avlive og man hadde begrenset erfaring med avliving, spesielt i de første årene 2010-2011.
Det er vanskelig å anslå hvor mange av disse bifolkene og andre bifolk som hadde blitt klinisk syke dersom infiserte driftsenheter ikke hadde gjennomgått en full sanering eller dersom saneringen hadde vært mindre omfattende eller fraværende. Det avhenger trolig av smitteomfanget i driftsenhetene og andre faktorer som kan spille inn på utviklingen av klinisk sykdom slik som næringstilgang og driftstekniske tiltak som birøkterene eventuelt hadde iverksatt for å hindre sykdomsutvikling (f.eks ombygging av infiserte bifolk).
Erfaringen fra Agder er at smittefaren til omkringliggende driftsenheter er liten dersom det ikke er klinisk sykdom med mindre smitten overføres gjennom omsetning av infiserte bier/materiell. Erfaringen fra flytting av infiserte bifolk uten klinisk sykdom til Finland viste også at smitte kan forsvinne uten at det ble iverksatt sykdomsforebyggende tiltak. Infeksjoner hos bier kan på tilsvarende måte som hos oss dø ut. Biene har et enklere immunsystem enn oss mennesker, men det medfødte immunsystemet har mange likheter med det vi finner hos mennesker og i tillegg fungerer et bifolk som en superorganisme med en form for sosial immunitet.

1.5 Kostnader for det offentlige To offentlige etater har kostnader knyttet til bekjempelsen av M. plutonius/åpen yngelråte. Mattilsynet dekker kostnader for diagnostikk av prøver som rekvireres av Mattilsynet som et ledd bekjempelse av meldepliktige sykdommer og Statsforvalteren betaler ut erstatning i forbindelse med at det gis saneringsvedtak på husdyr. Mattilsynet har også personalkostnader knyttet til smittesporing etter påvisning av M. plutonius.
Mattilsynet har i perioden 2011-2023 hatt et OK program for åpen yngelråte hvor det årlig har blitt tatt ut og analysert i størrelsesorden 100-200 prøver årlig i tillegg til prøver som tas ut i forbindelse med mistanke om sykdom og påfølgende smittesporing. Prøvene tas ut strategisk hos birøktere hvor man anser at risikoen er størst for at det skal finnes smitte og hos birøktere hvor de vil få store konsekvenser dersom det skulle finnes smitte. I førstnevnte kategori finnes typisk birøktere som tidligere har sanert for sykdommen eller som holder til i nærheten av tappeanlegg som håndterer importert honning, mens i den andre kategorien finner vi større driftsenheter som omsetter dronninger eller bifolk i større skala.
Statsforvalteren utbetaler erstatning etter sanering. I perioden 2011-2021 ble det utbetalt 25,8 mill NOK etter sanering av 1986 bifolk knyttet til åpen yngelråte (https://www.landbruksdirektoratet.no/nb/statistikk-og-utviklingstrekk/landbrukserstatning/offentlige-palegg/erstatning-etter-offentlige-palegg-for-husdyr). Dersom vi antar samme kostnad per sanert bifolk (12990,-) i 2010 og i 2024 kommer totalbeløpet opp i rundt 69 mill NOK. Til sammenligning gis det i Sverige en erstatning på 100 SEK per bifolk som saneres med klinisk sykdom av lukket yngelråte. Det lave erstatningsbeløpet vil trolig øke når Sverige omsider får implementert EUs nye dyrehelselov.

Samlet vurdering Forutsetninger for dagens bekjempelse er i stor grad oppfylt, men utvalget påpeker at bifolk kan også være infiserte uten at det utvikler seg til klinisk sykdom og de kan bli smittefrie på egen hånd. Utvikling av klinisk sykdom er trolig påvirket av bifolkenes ernæring og øvrige helsetilstand. Selv om det gis en god erstatning ved offentlig pålegg om sanering, påløper likevel kostnader, spesielt for næringsbirøktere knyttet til produksjonstap og tap av produksjonstilskudd og avlsmateriell.
Båndlegging av kontaktbigårder kan også påføre tap for disse selv om de senere tester negativt for M. plutonius. Forsikring for produksjonstap anbefales for næringsbirøktere, men siden den er kostbar blir det nok en risikobasert beslutning fra birøkterens side. Forutsetningen om at Norge er totalt isolert fra omverden med lukkede grenser er nok ikke fullt oppfylt ettersom bier selv kan ta seg over grensen og birøktere kan gjennomføre lovlig eller ulovlig import av bier og brukt materiell som kan være infisert av M. plutonius. I tillegg kommer M. plutonius inn i Norge med import av honning og muligens pollen. Det er i all hovedsak tillit mellom Mattilsynet og birøkterne og samarbeidet mellom Norges Birøkterlag og Mattilsynet er godt. Mattilsynet har imidlertid påpekt at birøktnæringa driver med svært høy risiko med svært mange kontaktpunkter mellom ulike driftsenheter.
Måloppnåelsen til dagens bekjempelse må sies å være høy, men den påvirkes i stor grad av om det kommer inn ny smitte utenfra. Bekjempelsen av åpen yngelråte hadde store konsekvenser for birøkterne i utbruddsområdet i 2010-2011. Etter den tid har noen få næringsbirøktere sanert gjentatte ganger etter påvisning av M. plutonius. Alt tyder på at smitten hadde vært i området noen år uten å ha blitt oppdaget og bekjempet. Sykdommen ville trolig ha blitt endemisk i området uten offentlig bekjempelse. Det er imidlertid vanskelig å veie negative konsekvenser for birøkterne som har blitt rammet mot de fordelene øvrige birøktere har opplevd gjennom redusert smitterisiko.
Med tanke på dyrevelferd er det i bekjempelsen av åpen yngelråte avlivet mange bifolk uten klinisk sykdom, men destruksjon av bifolk i infiserte driftsenheter har trolig redusert antallet bifolk som ville utviklet klinisk sykdom i fravær av offentlig bekjempelse. Det offentlige har hatt store kostnader knyttet til bekjempelsen av åpen yngelråte, hovedsakelig gjennom utbetaling av erstatninger knyttet til vedtak om avliving av husdyr.

Forslag til endringer i bekjempelse av åpen yngelråte innenfor dagens listeføring Dagens bekjempelse av åpen yngelråte innebærer at driftsenheter hvor det gjøres sikker påvisning av M. plutonius ved hjelp av qPCR alene eller etter at det funnet symptom på klinisk sykdom gjennomgår en full sanering. I dette inngår avliving av alle bifolkene og destruksjon av utstyr som ikke enkelt kan desinfiseres. Dette er en inngripende praksis som er svært effektiv til å utrydde smitte i driftsenheten og hindre spredning av M. plutonius til andre driftsenheter. Praksisen er imidlertid kostbar, og det avlives også bifolk som ikke er infisert og det vil sannsynligvis også bli avlivet bifolk som ikke vil utvikle klinisk sykdom. Spørsmålet er hvilke endringer som kan gjennomføres innenfor dagens listeføring og hvilke konsekvenser eventuelle endringer vil kunne ha for smitterisiko og målet om å gjøre M. plutonius svært sjelden. For at det offentlige skal ha et ansvar for bekjempelsen må det være nettopp en bekjempelse. For Mattilsynet går det en grense for hva de regner som «bekjempelse» og hva de regner som «å leve med». Utvalget har fått en del avklaringer på dette punktet og utarbeidet forslag til alternativ bekjempelse i tråd med disse, men utvalget understreker at Mattilsynet ikke har gitt spesifikke kommentarer til utvalgets forslag til alternative måter å bekjempe sykdommen på. Endringer fra dagens praksis vil også kunne ha konsekvenser for tillit mellom birøktere for at de ikke utgjør en smitterisiko for hverandre.

Referanselaboratoriet har i forbindelse med at de har fått bestilling fra Mattilsynet om å utarbeide forslag til et nytt OK program for åpen og lukket yngelråte, også kommet med forslag til endringer i måten disse sykdommene bekjempes på. Forslaget er gjengitt i sin helhet her:

Alternativ 2. Forslag fra referanselaboratoriet ved NMBU

En omforent plan mellom Mattilsynet, referanselaboratoriet og Norges birøkterlag er diskutert for å vurdere en mulig overgang til sanering av kun bifolk eller bigårdsplasser med påvist lav-gradig (subklinisk) smitte. Som en del av forberedelsene til en slik endring av saneringspraksis ved påvist smitte ble alle bifolkene tilhørende bigårdssystemet til den foreløpig siste birøkteren med påvist DNA fra M. plutonius i Agder i 2020 undersøkt individuelt og det ble påvist mindre enn 10 % med bærerstatus av smitte blant de godt over 100 bifolkene. De positive bifolkene tilhørte to ulike bigårdsplasser.

Erfaringene så langt peker på at ved lav-gradig smitte av yngelråte-agens kan det være mulig å gjennomføre en sanering av enkelt-bifolk mens bifolk uten påvist smitte kan driftes videre, kanskje med en økt beredskap og overvåking for eksempel med gjentatt prøvetaking. Et endret saneringsregime ved påvisning av kausalt agens for åpen eller lukket yngelråte til en smalere sanering der ikke hele bigårdssystemet til birøkteren blir sanert bør følge visse kriterier:
1. Ved klinisk sykdom av åpen eller lukket yngelråte bør tidligere praksis med sanering av alle bifolk, utstyr og slyngerom og lager opprettholdes.
2. Ved påvisning av kausalt agens uten funn av kliniske sykdommer i mer enn 25 % av bifolk på en bigårdsplass som inneholder alle bifolkene birøkteren disponerer bør det også gjennomføres sanering som tidligere, jfr pkt 1 på denne bigårdsplassen og inkludert utstyr og lokaler.
3. Ved påvisning av smitte med kausalt agens i 25 % eller mer av bifolkene på kun en av mange bigårdsplasser hos en større birøkter bør denne bigårdsplassen med tilhørende utstyr saneres fullt ut som i pkt 1. Imidlertid kan de andre bigårdsplassene avvente sanering hvis det gjentas prøvetaking av disse i samme sesong med en måneds mellomrom og i tillegg en analyse av vinternedfallet neste år.
4. Ved påvisning av smitte med kausalt agens i færre enn 25 % av bifolkene på en bigårdsplass kan en gjøre et forsøk med sanering av kun de smittede bifolk inkludert negative bifolk som av ulike grunner har stor risiko for å ha blitt smittet. De gjenværende bifolk bør prøvetas med samleprøve av voksnedfall hver måned i resten av sesongen og av prøve fra vinternedfallet neste vår. Det bør gjøres en individuell vurdering av sanering av utstyr og slynge- og lager-rom. Terskelen for å sanere utstyr og slynge- og lager-rom bør være lavere enn å sanere de bifolk som ikke har fått påvist smitte

Generelt:
Forslaget innebærer i hovedsak en endring for større driftsenheter hvor det ikke er klinisk syke bifolk og hvor smitten ikke er spredd til alle bigårdsplassene, men også mindre driftsenheter hvor en liten andel av bifolkene er infisert kan unngå en omfattende sanering. Klinisk sykdom selv i noen få bifolk medfører full sanering av større driftsenheter. Dette krever en god og klar definisjon av hva som definerer et bifolk som klinisk sykt. I Sveits defineres et bifolk som klinisk sykt dersom det finnes mer enn 2-3 larver med kliniske symptomer og det vil være naturlig å bruke samme definisjon hos oss. Når det bringes inn et skille ved klinisk sykdom reiser det automatisk en del spørsmål: Hvem skal inspisere driftsenheter for å se om det finnes klinisk syke bifolk? Skal sertifiserte birøktere gjøre dette selv? Har Mattilsynet ressurser og kompetanse til å gjennomføre slike inspeksjoner? Dersom et bifolk med kliniske symptom utgjør en forskjell mellom en full sanering og en sanering av en mindre del av driftsenheten er det en risiko for at birøktere selv kan fjerne slike bifolk før en eventuell inspeksjon dersom den utføres av andre eller at de ved egen inspeksjon unnlater å rapportere om et slikt klinisk sykt bifolk. En slik endring av bekjempelsen forutsetter at birøkterne er «hel ved» og ikke unndrar slike bifolk fra inspeksjon eller egenrapportering. Dette ligger for øvrig til grunn for den måten meldepliktige sykdommer normalt oppdages på, ved at birøkteren rapporterer mistanke om meldepliktig sykdom. Utvalget understreker at det er vanskelig å oppdage 2-3 larver med kliniske symptomer i et bifolk med mange yngeltavler.

Gjennom korrespondanse med Mattilsynet er det avklart at hele driftsenheten båndlegges (også bifolk og bigårdsplasser hvor det ikke er påvist agens) og som er gjenstand for prøvetaking fram til påfølgende vår, eller for bifolk på bigårdsplasser hvor man har destruert infiserte bifolk (infiserte bifolk utgjør færre enn 25% av bifolkene på bigårdsplassen). Mattilsynet har også vært tydelige på at de ikke har økonomiske ressurser til å dekke kostnader til prøvetaking og analyser av enkeltbifolk og at slike analyser derfor må betales av birøkteren selv. Med mindre antallet infiserte driftsenheter blir høyt, kan Mattilsynet trolig dekke kostnader for analyse av en voksnedfallsprøve per bigårdsplass. Utvalget legger derfor til grunn at oppfølgende prøver av bigårdsplasser som er smittefrie ved første påvisning i driftsenheten må dekkes av birøkteren. Utvalget påpeker at dersom dette alternativet innføres bør det være opp til birøkteren selv å avgjøre om hele driftsenheten saneres eller om birøkteren selv velger å få analysert samleprøver fra bigårdsplasser månedlig ut sesongen og påfølgende vår, samt eventuelt analyser av prøver av enkeltbifolk for å eventuelt slippe å sanere samtlige bifolk. Med mindre driftsenheten har svært gode rutiner for smittebegrensning internt i driftsenheten vil hele kasse- og rammelager samt slyngromsutstyr destrueres.

2.1 Forutsetninger Bekjempelsen er som dagens bekjempelse avhengig av at de samme forutsetningene er oppfylt. I tillegg forutsetter denne modellen at birøkteren iverksetter smittebegrensende tiltak innad i driftsenheten. Dette omfatter som minimum at det brukes egne hansker og kubeskrape for hver bigårdsplass og at det brukes engangs sko-overtrekk som skiftes mellom hver bigårdsplass. Mer effektive smittebegrensende tiltak som separat utstyr som kasser og tavler for hver bigårdsplass vil trolig være avgjørende for om hele driftsenheter må saneres med mindre smitte påvises i et svært tidlig stadium.

2.2 Måloppnåelse De foreslåtte endringene i bekjempelse vil trolig ikke endre graden av måloppnåelse i forhold til dagens bekjempelse.

2.3 Konsekvenser for næringa Dersom smitte oppdages uten klinisk sykdom vil det i mange tilfeller kunne innebære en mindre omfattende sanering, spesielt med tanke på destruksjon av bifolk. For større driftsenheter er dette av stor betydning siden produksjonstapet kan begrenses, man slipper å være så avhengig av å få kjøpt inn nye bifolk og det er mindre risiko for tap av verdifullt avlsmateriell. Hvis man blir pålagt å sanere utstyr, slyngerom og lager samtidig som man har mange bifolk igjen som trenger oppfølgning og som dessuten er restriksjonsbelagte, kan imidlertid birøkteren havne i en veldig vanskelig situasjon både økonomisk og tidsmessig, så det bør kanskje være opp til birøkteren om hele driften saneres (destrueres) eller enkeltbigårder med negativ-test driftes videre. Ved en omfattende sanering av utstyr, slyngerom og lager, er det ikke gitt at alle vil ønske å starte opp igjen, i det minste ikke i samme omfang som tidligere, så det bør fortsatt da være rom for å avvikle driften hvis birøkteren ønsker. Ved klinisk sykdom innebærer ikke modellen noen endring fra dagens praksis. Kostnader for gjentatt testing av smittefrie bigårdsplasser og eventuell testing av enkeltbifolk som kan resultere i at bigårdsplasser ikke saneres må dekkes av birøkteren selv (ca 1500 NOK per bifolk) og kan utgjøre en stor kostnad. For øvrige driftsenheter vil det ikke være nevneverdige negative konsekvenser.

2.4 Dyrevelferd. Den dyrevelferdsmessige gevinsten gjennom å sanere færre bifolk kan kun realiseres dersom birøkteren velger å bekoste gjentatte prøver av smittefrie bigårdsplasser og eventuelt prøver fra enkeltbifolk i infiserte bigårdsplasser. Dersom M. plutonius oppdages ved qPCR testing uten at det finnes kliniske symptomer i driftsenheten eller mindre enn 25% av bifolkene er infisert, kan det i første omgang bety at sanering av driftsenheten blir langt mindre omfattende i første omgang. Med mindre smitten oppformeres seinere i sesongen eller påfølgende sesong vil det avlives færre bifolk enn under dagens regime med full sanering. Med bakgrunn i at M. plutoniussmitte kan forsvinne fra bifolk er det totalt sett grunn til å anta at antallet bifolk som avlives vil bli lavere og at det heller ikke er grunn til å anta at antall bifolk som utvikler klinisk sykdom vil bli nevneverdig høyere enn under dagens regime.

2.5 Kostnader for det offentlige. Dette forslaget vil, avhengig av om birøktere velger å betale for egne analyser, kunne bety en reduksjon i antall avlivede bifolk og trolig til en mindre omfattende sanering av utstyret i en andel av infiserte driftsenheter. Dette vil redusere erstatningsutbetalinger fra Statsforvalteren i forhold til dagens regime. Forslaget gir kun en endring i praksis så sant smitte oppdages uten kliniske symptom og dette vil i hovedsak skje gjennom et OK program som skissert fra referanselaboratoriet ved NMBU, eller ved at birøkterne eller Norges Birøkterlag gjennom det nasjonale avlsarbeidet på eget initiativ bekoster analyse av prøver.

Alternativ 3. Utvalgets forslag til bekjempelse som hensyntar større driftsenheter uten redusert måloppnåelse – for både åpen- og lukket yngelråte

Ved klinisk sykdom av åpen eller lukket yngelråte på en bigårdsplass bør alle bifolk på bigårdsplassen saneres samt at utstyr og slyngerom og lager saneres som i dagens praksis. I praksis betyr dette at alt utstyr destrueres og lokaler vaskes og desinfiseres.

Ved klinisk sykdom i en bigårdsplass tilhørende en driftsenhet med flere bigårdsplasser bør det samles opp voksnedfall fra samtlige bifolk for å lage en samleprøve fra hver bigårdsplass. En samleprøve fra hver bigårdsplass analyseres og bigårder hvor agens påvises saneres (destruksjon av bier og utstyr). Eventuelle smittefrie bigårdsplasser saneres ikke, men det tas ut og analyseres en ny samleprøve ved sesongslutt (september) og påfølgende vår (siste halvdel av mai). Ved påvisning av agens (M. plutonius eller P. larvae) saneres bigårdsplassen. Bigårdplasser som tester negativt påfølgende vår, er i utgangspunktet båndlagt ut sesongen. Dersom birøkteren selv bekoster analyse av en ny samleprøve tatt ut i siste halvdel av juni kan et negativt prøvesvar frigi bifolkene til lyngvandring. Mattilsynet bør sammen med birøkteren foreta en risikovurdering for å avgjøre om det er hensiktsmessig å sanere selv bigårdsplasser hvor det ikke påvises smitte.

Ved påvisning av agens for åpen eller lukket yngelråte, men ved fravær av klinisk sykdom bør alle bifolk på bigårdsplassen saneres. Dersom birøkteren ikke har flere bigårdsplasser med bifolk saneres også utstyr og slyngerom og lager som i dagens praksis. Dersom birøkteren har flere bigårdsplasser bør det samles opp voksnedfall fra samtlige bifolk for å lage en samleprøve fra hver bigårdsplass. En samleprøve fra hver bigårdsplass analyseres og bigårder hvor agens påvises saneres (destruksjon av bier og utstyr). Eventuelle smittefrie bigårdsplasser saneres ikke, men det tas ut og analyseres en ny samleprøve ved sesongslutt (september) og påfølgende vår (siste halvdel av mai). Ved påvisning av agens saneres bigårdsplassen. Bigårdplasser som tester negativt påfølgende vår er i utgangspunktet båndlagt ut sesongen. Dersom birøkteren selv bekoster analyse av en ny samleprøve tatt ut i siste halvdel av juni kan et negativt prøvesvar frigi bifolkene til lyngvandring. Mattilsynet bør sammen med birøkteren foreta en risikovurdering for å avgjøre om det er hensiktsmessig å sanere selv bigårdsplasser hvor det ikke påvises smitte.

I de tilfeller hvor driftsenheten har gode rutiner som minimerer smittespredning innad i driftsenheten (rammer og kasser for hver bigårdsplass holdes separat og slyngelinje vaskes og desinfiseres mellom bruk for hver bigårdsplass) kan Mattilsynet vurdere om utstyr tilhørende smittefrie bigårdsplasser ikke skal saneres.

Generelt Forslaget innebærer en endring for større driftsenheter dersom smitten ikke er spredd til alle bigårdsplassene. Klinisk sykdom kan være vanskelig å oppdage og fravær av klinisk sykdom har utelukkende en endring i de tilfeller hvor kasser/tavler tilhører en spesifikk bigårdsplass og ikke blandes med utstyr fra øvrige bigårdsplasser. Alternativet vil stimulere til en driftsteknikk som minimerer smitte mellom bigårdsplasser innen en driftsenhet. Alternativet bør kunne gjennomføres både for åpen og lukket yngelråte

3.1 Forutsetninger Bekjempelsen er som dagens bekjempelse avhengig av at de samme forutsetningene er oppfylt. I tillegg forutsetter denne modellen at birøkteren iverksetter smittebegrensende tiltak innad i driftsenheten. Dette omfatter som minimum at det brukes egne hansker og kubeskrape for hver bigårdsplass og at det brukes engangs sko-overtrekk som skiftes mellom hver bigårdsplass. Større effekt blir det hvis større driftsenheter ikke blander sammen utstyr fra flere bigårdsplasser, men holder dette adskilt. Alternativet forutsetter strengt tatt at man kan skille ut driftsenheter hvor det ikke finnes klinisk sykdom, men det er bare viktig dersom birøkteren har gode rutiner for å holde utstyr for hver bigårdsplass adskilt fra utstyr til andre bigårdsplasser. Dette krever en omlegging av atferd som det trolig er et fåtall birøktere som kommer til å gjennomføre. Men det kan bli behov for en gjennomgang av større driftsenheter for å kunne avgjøre om det finnes klinisk syke bifolk.

3.2 Måloppnåelse De foreslåtte endringene i bekjempelse vil trolig ikke endre graden av måloppnåelse i forhold til dagens bekjempelse. Alternativet er altså en aktiv bekjempelse av agens, uavhengig av om det finnes klinisk sykdom.

3.3 Konsekvenser for næringa. Dersom smitte oppdages tidlig vil det for større driftsenheter i mange tilfeller innebære en mindre omfattende sanering, spesielt med tanke på destruksjon av bifolk. For større driftsenheter er dette av stor betydning siden produksjonstapet kan begrenses, man slipper å være så avhengig av å få kjøpt inn nye bifolk og det er mindre risiko for tap av verdifullt avlsmateriell. Hvis man blir pålagt å sanere utstyr, slyngerom og lager samtidig som man har mange bifolk igjen som trenger oppfølgning og som dessuten er restriksjonsbelagte, kan imidlertid birøkteren havne i en veldig vanskelig situasjon både økonomisk og tidsmessig, så det bør være opp til birøkteren om hele driften saneres eller enkeltbigårder med negativ-test driftes videre. Ved en omfattende sanering av utstyr, slyngerom og lager, er det ikke gitt at alle vil ønske å starte opp igjen, i det minste ikke i samme omfang som tidligere, så det bør fortsatt da være rom for å avvikle driften hvis birøkteren ønsker. For mindre driftsenheter og ved utbredt smitte i større driftsenheter innebærer ikke modellen noen endring fra dagens praksis. For øvrige driftsenheter vil det ikke være noen nevneverdige forskjeller fra dagens bekjempelse.

3.4 Dyrevelferd. For større driftsenheter kan sanering av driftsenheten bli langt mindre omfattende i første omgang, selv om det trolig kan bli påvisning av agens etter gjentatte prøveuttak og analyser. Med bakgrunn i at M. plutoniussmitte kan forsvinne fra bifolk er det totalt sett grunn til å anta at antallet bifolk som avlives vil bli lavere og at det heller ikke er grunn til å anta at antall bifolk som utvikler klinisk sykdom vil bli nevneverdig høyere enn under dagens regime.

3.5 Kostnader for det offentlige. Dette forslaget vil i praksis bety en reduksjon i antall avlivede bifolk dersom agens oppdages på et tidlig stadium. Dersom birøkterne utvikler gode rutiner for å unngå sammenblanding av utstyr brukt på ulike bigårdsplasser og hindre smittespredning internt i driftsenheten, kan forslaget også gi en mindre omfattende sanering av utstyret i større driftsenheter. Dette vil redusere erstatningsutbetalinger fra Statsforvalteren i forhold til dagens regime. For at dette alternativet skal få størst mulig effekt i form av færre avlivede bifolk og mindre inngripende saneringer må agens i størst mulig grad påvises før det eventuelt gir klinisk sykdom gjennom et offentlig risikobasert OK program, gjerne supplert med prøver birøkter sender inn på eget initiativ.

Alternativ 4. Klinisk sykdom som utgangspunkt for mistanke om åpen yngelråte

I dette alternativet er det kun klinisk sykdom som er utgangspunkt for mistanke om åpen yngelråte og som da utløser bekreftende diagnostikk ved qPCR. Denne bekjempelsen er i stor grad lik den som har vært brukt på begge yngelråtesykdommer før man begynte å bruke PCR metoder for å påvise smittebærere uten klinisk sykdom (fram til 2010). Den har også mange likhetstrekk med bekjempelse av åpen yngelråte (og lukket yngelråte) ellers i de europeiske land hvor sykdommen er meldepliktig og gjenstand for offentlig bekjempelse. Norge er det eneste landet hvor påvisning av M. plutonius alene utløser sanering av bifolk. Tilsvarende er det også for Paenibacillus larvae. I andre land gis det kun pålegg om avliving av bifolk og destruksjon av kubeutstyr ved klinisk sykdom. Ved klinisk sykdom kan man som regel påvise smitte i andre klinisk friske bifolk på samme bigårdsplass, og på grunn av smittespredning internt i en driftsenhet kan det også være smitte i bifolk på bigårdplasser uten klinisk sykdom. Smittenivået er i utgangspunktet lavere i slike bifolk enn i bifolk med klinisk sykdom og kan reduseres ytterligere ved driftstekniske metoder som ombygging av bifolkene på nye vokstavler og nytt/desinfisert materiell. Biene ristes da ned i en ny kube med byggevokstavler som biene bygger ut under fôring med sukkersirup. Dette er en kjent smitteeliminerende metode og er per i dag et krav for håndtering av innfangede svermer som kan komme fra andre driftsenheter. De gamle tavlene med yngel smeltes om og kasser vaskes og desinfiseres. Alternativ 4 tar i bruk slike driftstekniske metoder som et alternativ til å destruere bifolk på bigårdplasser hvor det ikke påvises klinisk sykdom.

1. Ved klinisk sykdom av åpen yngelråte på en bigårdsplass bør alle bifolkene på bigårdsplassen destrueres. Særlig smitteutsatt utstyr på lager destrueres eller desinfiseres (omsmelting av tavler og påfølgende desinfisering av rammer og kasser). Øvrig utstyr vaskes og desinfiseres. Selve bigårdsplassen med klinisk sykdom brakklegges i 2 år og bakken dekkes med jord/sand etter behandling med lesket kalk.

2. Om driftsenheten har flere bigårdsplasser inspiseres bifolkene på disse bigårdsplassene for klinisk sykdom. Bifolkene på bigårdsplasser uten klinisk sykdom bygges om på ny voks og nytt/desinfisert utstyr innen 2 uker. Utstyret bifolkene har stått på vaskes og desinfiseres (tavler smeltes om). Bifolkene inspiseres for kliniske symptomer månedlig ut sesongen. Driftsenheten har flytteforbud inntil friskmelding som gjøres etter kontroll for klinisk sykdom påfølgende sommer (juni).

Generelt Forslaget innebærer at den epidemiologiske enheten i større grad utgjøres av bifolkene på en bigårdsplass, men at utstyr, lager og slyngerom får samme status som den mest infiserte bigårdsplassen. Modellen tar i bruk ombygging på ny voks og desinfisert utstyr som smitteeliminerende tiltak på bigårdsplasser uten klinisk sykdom. Det kan stilles spørsmål ved om dette alternativet er effektivt nok til å eliminere M. plutonius fra norsk birøkt til at Mattilsynet finner det hensiktsmessig å beholde åpen yngelråte på nasjonal lite 2. Mattilsynet må i tilfelle akseptere ombygging av bifolk på bigårdsplasser uten klinisk sykdom som en bekjempelse. I dette alternativet anser utvalget at det er en betydelig risiko for at Mattilsynet vil foreslå for Landbruks- og matdepartementet (LMD) å nedklassifisere åpen yngelråte til nasjonal liste 3. Som de andre alternativene som skiller mellom klinisk sykdom og eventuell subklinisk smitte stiller det krav om særlig klinisk kompetanse som er mangelvare blant birøktere og Mattilsynets inspektører.

4.1 Forutsetninger Bekjempelsen er noe mindre avhengig av at forutsetningene som dagens bekjempelse bygger på er oppfylt. Dette alternativet får større effekt dersom birøkteren iverksetter smittebegrensende tiltak innad i driftsenheten slik at det er mindre kontakt mellom hver bigårdsplass (utstyr som kubeskrape og hansker for hver bigårdsplass, bruk av sko-overtrekk og ikke ukritisk flytting av bifolk og utstyr mellom bigårdsplasser).

4.2 Måloppnåelse Dette alternativet medfører at Mattilsynet ikke vil innføre OK program for åpen yngelråte og smitte utenfra vil i liten grad fanges opp før den eventuelt gir klinisk sykdom. Sammen med de foreslåtte endringene i bekjempelse kan dette i noen grad redusere graden av måloppnåelse i forhold til dagens bekjempelse. Forekomst av klinisk sykdom forventes likevel å holdes lav og kombinasjonen av destruksjon av bifolk på bigårdsplasser med klinisk sykdom kombinert med ombygging av bifolk på øvrige av birøkterens bigårdsplasser forventes å være effektiv til å fjerne smitte.

4.3 Konsekvenser for næringa Ved omfattende klinisk sykdom er bekjempelsen tilnærmet slik som i dag og kostnadene ved saneringen bæres av det offentlige. Omfanget av sanering av lager og slyngerom kan gjøres litt mindre omfattende (Det er nok å drepe bakteriene, f.eks. ved varme, men ikke fjerne alt DNA. Produksjonstap som følge av destruksjon av bifolk vil bli redusert ettersom langt færre bifolk uten klinisk sykdom vil destrueres. Avhengig av tidspunkt i sesongen klinisk sykdom oppdages vil bifolk på bigårdsplasser være mer eller mindre velegnet for ombygging. Birøkteren må derfor regne med en reduksjon i antall bifolk ettersom det ofte vil være nødvendig å slå sammen noen bifolk. Modellen setter også større krav til at birøkterne har effektive tiltak for å hindre smitte innad i en driftsenhet, men også smittebegrensende tiltak mellom driftsenheter blir viktigere. For øvrige driftsenheter vil modellen gi noe økt smitterisiko, men erfaring fra Agder i 2010 viste at det er lite smittespredning gjennom bienes egne aktiviteter der det er fravær av klinisk sykdom.

4.4 Dyrevelferd Kun bifolk som er i bigårder med klinisk sykdom vil bli destruert. Erfaringene fra 2011-2024 er at klinisk sykdom er unntaket snarere enn regelen i de påvisninger av M. plutonius som er gjort. Destruksjon av bifolk vil bli langt mindre omfattende i første omgang. Dersom ombygging av bifolk er utilstrekkelig til å hindre at smitte oppformeres etter sanering vil den i større grad enn i dag kunne bli et gjentakende problem. Erfaring fra Sveits og England er at ombygging av infiserte bifolk uten klinisk sykdom er effektiv, men at den kan oppformeres i enkelte tilfeller og gi klinisk sykdom påfølgende sesong. Antallet bifolk som utvikler klinisk sykdom kan bli høyere enn under dagens regime, spesielt dersom det kommer inn ny smitte siden den ikke vil oppdages før den eventuelt slår ut klinisk. Det er grunn til å tro at en del driftsenheter på eget initiativ vil fortsette å ta ut voksnedfallsprøve for å kunne dokumentere fravær av smitte.

4.5 Kostnader for det offentlige Dette forslaget vil i praksis bety en sterk reduksjon i antall avlivede bifolk og trolig til en noe mindre omfattende sanering av utstyret i en andel av infiserte driftsenheter. Dette vil redusere erstatningsutbetalinger fra Statsforvalteren i forhold til dagens regime.

Alternativ 5. Nedklassifisering av åpen yngelråte til liste 3 sykdom

Listeføring av dyresykdommer Det finnes ulike listeføringer av dyresykdommer. Internasjonalt har World Organisation for Animal Health (WOAH) listeført 6 sykdommer/parasitter på honningbier, EU har listeført 3, mens vi i Norge har listeført 7.

 

 

 

EU har sin egen listeføring i kategorier etter alvorlighetsgrad og i hvilken grad de er etablert og utbredt innenfor unionen. Kategori D betyr at det skal iverksettes tiltak for å hindre spredning mellom medlemsland eller at de skal komme inn i unionen og sier lite om hvordan de skal bekjempes innenfor hvert enkelt medlemsland. At sykdommen er meldepliktig i EU betyr derfor først og fremst at man skal unngå å flytte syke dyr fra et medlemsland til et annet eller at man skal hindre at syke dyr skal komme inn i unionen utenfra.

EU-kategorier av smittsomme dyresykdommer (EU’s dyrehelselov)

Sykdommer som er oppført på nasjonal liste 3 over dyresykdommer er sykdommer som enten er alminnelig utbredt slik at en bekjempelse med mål om utryddelse eller å gjøre den svært sjelden ikke er gjennomførbart, eller at sykdommen ikke anses som særlig alvorlig (les ikke medfører alvorlig skade om den skulle dukke opp). Liste 3 sykdommer er således sykdommer som næringsutøvere (i dette tilfelle birøktere) må lære seg å leve med og, eventuelt for egen regning, gjennomføre skadebegrensende tiltak. Liste 3 sykdommer er i utgangspunktet meldepliktige, men for de to parasittene varroamidd og trakemidd er det fritak for meldeplikt i de områder den regnes som etablert (endemisk).

Ved nedklassifisering av åpen yngelråte til liste 3, vil det utelukkende være klinisk sykdom som vil utløse forbud mot vandring og omsetning av bifolk jamfør dyrehelseforskriften § 23. Ved mistanke om åpen yngelråte vil meldeplikten til Mattilsynet fortsatt gjelde, men Mattilsynet vil ikke gi pålegg om sanering av bifolk eller utstyr. Mattilsynet vil rekvirere prøveuttak for bekreftende diagnostikk ved qPCR. Ved positivt prøvesvar vil Mattilsynet båndlegge driftsenheten inntil birøkteren har gjennomført tiltak for å bekjempe klinisk sykdom. Bekjempelse av klinisk sykdom må skje med lovlige tiltak (f.eks. avliving av bifolk etter protokoll, bruk av antibiotika er forbudt). Båndlegging vil oppheves etter at bifolkene er kontrollert for klinisk sykdom med negativt resultat. Etter oppheving av båndlegging kan driftsenheten vandre og omsette bifolk, dronninger og brukt utstyr. Det er opp til birøkteren selv å gjennomføre anbefalt vask/desinfisering av rammer, kasser, lager og slyngeromsutstyr.

Mulig soneinndeling? I forbindelse med utbruddet av åpen yngelråte i Agder i 2010 ble det opprettet en soneforskrift for å hindre smittespredning ut av Aust-Agder. Soneforskriften ble senere opphevet og nå er M. plutonius så sjelden at det neppe vil være naturlig for Mattilsynet å opprette soner hvor sykdommen regnes som endemisk. I fall åpen yngelråte nedklassifiseres til liste 3, og det senere kommer et større utbrudd med geografisk avgrensning kan Mattilsynet definere en sone hvor sykdommen anses som etablert (endemisk) og at den kun vil være meldepliktig dersom den mistenkes utenfor denne regionen. Opprettelse av en slik sone må være ønsket av næringa og målet med å opprette en slik sone vil da være å forhindre spredning av M. plutonius ut av dette området. Det innebærer flytteforbud for dronninger, bifolk og brukt biutstyr ut av regionen med etablert smitte, tilsvarende som man i dag har for varroamidd og trakemidd. Utvalget legger til grunn at regelverket ville bli tilsvarende som for varroamidd og trakemidd i dag hvor det kan gis dispensasjon fra forbudet for dronninger som kan dokumenteres å være smittefrie. Slik dokumentasjon vil trolig kunne bestå av en negativ voksnedfallsprøve fra bifolkene som er brukt i dronningproduksjonen.

Erfaring fra påvisning av varroamidd utenfor region C tilsier at Mattilsynet ikke vil gi pålegg om sanering i M. plutoniusinfiserte driftsenheter i sonen som er definert som M. plutoniusfri. Ved påvisning av sykdommen utenfor sonen er det derfor opp til næringa selv å håndtere dette gjennom selvpålagt sanering (avliving og destruksjon uten erstatning fra Statsforvalteren, eller at bifolkene flyttes ut av den M. plutoniusfrie sonen) eller ved at sonen med etablert smitte utvides.
Innenfor en region med etablert smitte vil sykdommen ikke være meldepliktig, og det er opp til hver enkelt birøkter å gjennomføre driftstekniske metoder for å redusere skader. På lik linje med at bifolk med varroamidd og trakemidd fritt kan omsettes innenfor de sonene de anses som endemiske anser utvalget at Mattilsynet trolig vil bruke en tilsvarende formulering i forskriften for åpen yngelråte. Dvs. at det vil være lovlig å omsette eller flytte honningbier med kliniske tegn på åpen yngelråte innenfor sonen den anses som endemisk. Om det er klokt er en annen sak, men det er det altså opp til birøkteren selv å avgjøre.

Anbefalinger ved klinisk sykdom Norges Birøkterlag bør i tilfelle sykdommen nedklassifiseres, utarbeide informasjons- og veiledningsmateriell for å redusere sykdommens skadepotensial. Dette vil omfatte forebyggende tiltak som hyppig voksskifte, ekstra fokus på at bifolkene har god næringstilgang og ikke plages av andre stressfaktorer. I tillegg må det gis klare anbefalinger om smitteeliminerende tiltak som bør iverksettes i driftsenheter som rammes av klinisk sykdom. Norges Birøkterlag vil også anbefale bruk av feltdiagnostisering (https://www.vita-europe.com/beehealth/products/efb-diagnostic-test-kit/) slik at åpen yngelråte kan bekreftes. Ved klinisk sykdom gir denne metoden rimelig sikker påvisning.
Ved klinisk sykdom bør som minimum klinisk syke bifolk avlives og øvrige bifolk i på samme bigårdsplass bør bygges om, dvs ristes over på nytt desinfisert utstyr med byggevokstavler. I tillegg bør man skifte bigårdsplass/behandle bakken på bigårdplassen med lesket kalk/legge på ny masse. Rutiner for å holde bedre skille mellom utstyr fra forskjellige bigårdsplasser kan også være aktuelt for å redusere sjansen for spredning til flere bigårdsplasser innenfor samme driftsenhet. Erfaring fra Sveits med ombygging av bifolk uten klinisk sykdom, men som står i bigårder med klinisk syke bifolk som destrueres er at det må påregnes tilbakefall med ny klinisk sykdom i kanskje rundt 10% av bifolkene. Dette forutsetter at kasse- og tavlelager samt slyngrom med utstyr vaskes og desinfiseres. Uten dette tiltaket må det forventes en langt høyere tilbakefallsprosent.

5.1 Forutsetninger Denne modellen er i varierende grad avhengig av forutsetningene for dagens bekjempelse. «M. plutonius er ikke allment utbredt» trenger ikke være oppfylt, med mindre det opprettes en sone hvor sykdommen anses som endemisk (allment utbredt). «M. plutonius kan gi alvorlig sykdom i bifolkene» er for så vidt viktig ettersom det ikke vil være fornuftig å ilegge restriksjoner knyttet til en uskyldig sykdom. «En fungerende erstatningsordning ved offentlig pålegg om sanering» er irrelevant ettersom det uansett ikke vil bli gitt saneringsvedtak.

«Sikker diagnostikk med tilstrekkelig kapasitet samt OK-program»: Det er behov for rask og sikker diagnostisering med tilstrekkelig kapasitet til å analysere prøver fra driftsenheter som oppdager klinisk smitte og hvor Mattilsynet vil bruke qPCR analyse av voksnedfalll som bekreftende diagnostikk. Tilsvarende vil det om det innføres en sone hvor sykdommen anses som endemisk, være behov for qPCR analyse for å kunne selge dronninger ut av sonen. OK program vil være uaktuelt med denne listeføringen.

Alternativet er ikke avhengig av «Lukkede grenser – ikke innførsel av ny smitte» for å kunne fungere, men sannsynligheten for at næringa vil oppleve klinisk sykdom øker selvsagt med introduksjon av ny smitte utenfra. «Tillit mellom aktørene» vil være viktig også for dette alternativet og det vil fungere bedre om birøkterne iverksetter smittebegrensende tiltak innad og mellom driftsenhetene.

5.2 Måloppnåelse Ved en nedklassifisering er målsetningen endret til at klinisk sykdom skal holdes nede. Spesielt ved fravær av ny introdusert smitte vil dette målet kunne oppnås. Ved en eventuell opprettelse av en sone hvor sykdommen anses som endemisk vil spredning ut av regionen avhenge dels av hvor gode fysiske barrierer det er til bigårder utenfor sonen og hvor godt regelverket overholdes. Erfaring fra strategien med å hindre spredning av varroamidd ut av den regionen den anses som endemisk viser at dette er et sårbart system og at man over tid må forvente at en slik sone utvides.

5.3 Konsekvenser for næringa Konsekvensene for næringa påvirkes av hvorvidt Mattilsynet oppretter en sone hvor sykdommen regnes som endemisk. Birøktere inne i en slik sone vil miste mulighet for å vandre ut av sonen og det kunne begrense muligheten til f.eks lyngvandring. Tilsvarende vil birøktere utenfor sonen ikke kunne vandre inn i sonen. Mattilsynet vil ikke gi saneringsvedtak, men vil båndlegge driftsenheter med klinisk sykdom inntil driftsenheten kan dokumentere fravær av klinisk sykdom. Avhengig av i hvilken grad det kommer inn ny smitte utenfra og i hvilken grad den vil gi klinisk sykdom, kan åpen yngelråte bli en langt vanligere sykdom i norsk birøkt. Eventuelle kostnader knyttet til bekjempelse (gjennomføring av anbefalte tiltak ved klinisk sykdom) må bæres av den enkelte birøkter. Norsk birøkt er ikke kjent for å være utpreget hygienisk og vi har et svært moderat voksskifte i forhold til mange andre land. Dersom åpen yngelråte skulle bli mer vanlig, er et langt hyppigere voksskifte en av atferdsendringene det vil være viktig å implementere.

Det er viktig å være klar over at dersom åpen yngelråte nedklassifiseres til liste 3 eller at den fjernes helt fra lista over meldepliktige sykdommer (Alternativ 6), at dette i utgangspunktet er en irreversibel prosess. Næringa vil neppe kunne få gjennomslag for å oppklassifisere sykdommen til liste 2 om den skulle vise seg å bli mer utbredt og gi økte problemer for birøkten.

5.4 Dyrevelferd Det vil i langt mindre grad bli destruert bifolk uten klinisk sykdom siden destruksjon kun vil anbefales på bigårdsplasser med klinisk sykdom. Omfanget av klinisk sykdom vil i stor grad avhenge av i hvilken grad ny smitte introduseres og i hvilket omfang smitten gir klinisk sykdom. Om omfanget av klinisk sykdom øker gir dette i seg selv dårlig dyrevelferd for de bifolkene som rammes.

5.5 Kostnader for det offentlige Dette forslaget vil i praksis bety en betydelig reduksjon av offentlige kostnader ettersom næringa selv vil dekke eventuelle tap knyttet til M. plutonius og Mattilsynet kun vil dekke bekreftende diagnostikk ved hjelp av qPCR i tilfeller med klinisk sykdom.

Alternativ 6. Nedklassifisering av åpen yngelråte – ikke listeført

Dette alternativet medfører at M. plutonius gis samme status som f.eks. nosema og kalkyngel. Gjennom god driftsteknikk og god hygiene i birøkten er målet å holde smittenivået så lavt og bifolkene i så god kondisjon at bifolkene ikke blir klinisk syke. Ved eventuell klinisk sykdom vil Norges Birøkterlags anbefaling være å selv diagnostisere ved hjelp av diagnoseverktøy til feltbruk (https://www.vita-europe.com/beehealth/products/efb-diagnostic-test-kit/) slik at man iverksette anbefalte tiltak for smitteeliminering. Alternativt kan M. plutonius diagnostiseres (for birøkterens regning) av referanselaboratoriet slik som i dag dersom referanselaboratoriet ser seg tjent med å tilby denne tjenesten.

I flere europeiske land, bl.a. Sverige og Finland er ikke åpen yngelråte meldepliktige sykdommer. I Sverige ser ikke birøkterne på åpen yngelråte som et stort problem, og resultater fra EPILOBEE prosjektet viste at den heller ikke er vanlig utbredt. Kartlegging gjennom prøveuttak og analyse av voksne bier i Sverige viser også at M. plutonius bare påvises i en svært liten andel av prøvene.

Dersom sykdommen ikke lenger er meldepliktig vil man ikke ha oversikt over utbredelse og prevalens, på tilsvarende måte som man ikke har slik kunnskap om sykdommer som Nosema/Vairimorpha og kalkyngel. Om M. plutonius blir vanligere vil den lettere kunne spres til andre driftsenheter ved vandring og omsetting av bier og utstyr ettersom det ikke vil være noen begrensning på dette selv om bifolkene skulle være klinisk syke.
Utvalget har ikke fått klare signaler fra Mattilsynet om de vil vurdere det som hensiktsmessig å fjerne åpen yngelråte fra de nasjonale listene over meldepliktige dyresykdommer, så gjennomførbarheten til dette alternativet er usikker.

6.1 Forutsetninger Dette alternativet er i mindre grad avhengig av de samme forutsetningene som den nåværende bekjempelsen.

6.2 Måloppnåelse I den grad dette alternativet har en målsetting, vil det være å begrense klinisk sykdom. Hvor godt lykkes vil avhenge av i hvilken grad det kommer inn ny smitte utenfra og i hvilken grad den vil gi klinisk sykdom. Om M. plutonius skulle bli vanlig utbredt vil hygienisk birøkt og andre smittebgrensende tiltak inne og mellom driftsenheter bli stadig viktigere.

6.3 Konsekvenser for næringa Avhengig av i hvilken grad det kommer inn ny smitte utenfra og i hvilken grad den vil gi klinisk sykdom, kan åpen yngelråte bli en langt vanligere sykdom i norsk birøkt. Eventuelle kostnader knyttet til bekjempelse (gjennomføring av anbefalte tiltak ved klinisk sykdom) må bæres av den enkelte birøkter. Norsk birøkt er ikke kjent for å være utpreget hygienisk og vi har et svært moderat voksskifte i forhold til mange andre land. Dersom åpen yngelråte skulle bli mer vanlig, er et langt hyppigere voksskifte en av atferdsendringene det vil være viktig å implementere.

6.4 Dyrevelferd Det vil i langt mindre grad bli destruert bifolk uten klinisk sykdom siden destruksjon kun vil anbefales på bigårdsplasser med klinisk sykdom. Omfanget av klinisk sykdom vil i stor grad avhenge av i hvilken grad ny smitte introduseres og i hvilket omfang smitten gir klinisk sykdom.

6.5 Kostnader for det offentlige Dette alternativet innebærer fravær av offentlige kostnader.

Oppsummering av alternativene

Utvalget er fullt klar over at det er vanskelig å sette seg inn i forskjellene i de ulike alternativene. I tabellen nedenfor har vi forsøkt å gi en oppsummering av hva det innebærer for birøktere som blir direkte berørt.
Tabell 1. Kort oppsummering av hva “Alternativ 1. Videreføring av dagens bekjempelse” innebærer og hvordan de andre alternativene skiller seg fra dagens bekjempelse.