Kalkyngel – hva er det egentlig?

En muggsopp forårsaker hvite, harde biepupper i cellene. Disse kalkyngel-mumiene dør før de forlater cellene. Men hvordan blir bier smittet med soppen, og hva kan vi gjøre for å forebygge sykdommen?

Oversatt fra tysk av Kari-Ann Thygesen, bearbeidet av seniorrådgiver Bjørn Dahle, og gjengitt med tillatelse fra Franziska Odemer og bladet Bienen und Natur/ nr. 8, 2022.  

Kalkyngel er en invasiv mykose som infiserer bier: muggsoppen Ascophaera apis, som er utbredt over hele verden, påvirker bare bien. Selv om sykdommen kan være dødelig for larvene, er den ikke dødelig på for det enkelte bifolket. Det kan imidlertid gi betydelige tap av bistyrke og mangelSom birøkter finner man ofte kalkyngel-mumiene foran inngangen eller i bunnen av bikuben. I så fall fjerner biene den syke yngelen fra cellene og kaster dem ut av bikuben. Da er hygieneatferden fortsatt intakt. Hvis du ser inn i bifolket, vil du ofte legge merke til et hull i yngleleiet som ikke lenger er dekket over hele overflaten. I yngelleiet kan man imidlertid også finne isolerte kalkyngelmumier eller små klumper dekket med hvitmugg. De sitter løst i cellen og faller ut av cellene når rammene holdes horisontalt. på påfyll av unge arbeidsbier. I tillegg rapporteres det om en redusert honningproduksjon på fra 5 til 37 prosent (1). Stress kan senke bifolkets immunsystem og medføre at soppen bryter lettere gjennom fysiske og kjemiske barrierer, som det voksaktige laget av biens kutikula (ytre skall).

Voksne bier er ikke mottakelige for ascophaera apis. Trekkbier kan imidlertid overføre sykdommen til andre bier via mat som inneholder sporer. Disse gir igjen den forurensede maten til larvene. Mellom ulike bifolk kan muggsoppens sporer bli spredd ved at birøkterne benytter det samme utstyret til flere bifolk. Sporene kan samle seg på alle områder av bifolket; i hårene på bien, i voksen, i pollen, i maten og også i kubeutstyr, og forblir levedyktig i over 15 år (2).

Hvordan gjenkjenner vi bifolk infisert med kalkyngel?

Ascosphaera apis kan infisere larver av arbeidere, droner og dronninger. 1-4 dager gamle larver er mest mottakelige. De infiserte larvene spiser mindre og mindre til de stopper helt. Inne i larvenes tarm spirer sporene, og de hvite, trådformede cellene i soppen (mycelet) bryter gjennom tarmveggen.

Etter å ha penetrert tarmveggen, vokser muggsoppen inn i kroppshulen og bryter ut gjennom den bakre enden av larven. Mycelet vokser deretter fra den bakre til den fremre enden av larven, og dekker til slutt hele larven med et tykt lag av filamentøse celler.

Bien dør som en strekklarve, i sjeldne tilfeller som en før-puppe. Soppens mycel tørker opp og biene blir til harde hvit-gule «mumier». De kan også virke grønn-svartaktig. Dette skjer når hunn- og hannsporer spirer og danner mycelier som møtes.

Som birøkter finner man ofte kalkyngel-mumiene foran inngangen eller i bunnen av bikuben. I så fall fjerner biene den syke yngelen fra cellene og kaster dem ut av bikuben. Da er hygieneatferden fortsatt intakt. Hvis du ser inn i bifolket, vil du ofte legge merke til et hull i yngleleiet som ikke lenger er dekket over hele overflaten. I yngelleiet kan man imidlertid også finne isolerte kalkyngelmumier eller små klumper dekket med hvitmugg. De sitter løst i cellen og faller ut av cellene når rammene holdes horisontalt.

Kalkyngelmumier på flybrettet. Foto: Franziska Odemer

Hva kan vi birøktere gjøre mot kalkyngel?

Kalkyngel er en faktorsykdom: Hvis flere faktorer som er gunstig for soppen oppstår samtidig, er det større sannsynlighet for at biene blir syke. Lave temperaturer og høy luftfuktighet fremmer soppvekst. Derfor finnes de ofte tidlig på våren eller høsten, og i dårlig ventilerte bikuber (3). (Red.anm: Artikkelforfatter Franziska Odemer sier i denne tyske artikkelen at kalkbrot faktisk er «kaltbrut» – kald yngel, ref. denne faktoren). I tillegg påvirkes forekomsten og alvorlighetsgraden av forskjeller i soppstammer, samt helse, stressfaktorer og genetikk hos biene: Bifolk med uttalt hygienisk oppførsel har et redusert antall soppsporer i lagret fôr og utbygd voks. Bifolk som lider av varroa er mer utsatt for kalkyngel på grunn av et svekket immunsystem. Studier tyder på at bakterier i biens tarm kan dempe sykdommen (4).

Det finnes ingen medisiner mot kalkyngel og de er heller ikke nødvendige. Behandling med probiotika kan gi positiv påvirkning av tarmbakteriene (5). Sterke kolonier med uttalt hygieneatferd driver selvhelbredelse. Hvis mulig, velg et tørrere, varmere sted. For å oppmuntre renseinstinktet, kan du innskrenke bienes plass, fôre de, eller flytte de til et bedre trekk. Varroabehandling er avgjørende for å beskytte biene mot andre stressfaktorer.

Kalkyngel kan ha økt på grunn av menneskelige aktiviteter (6). Du bør ikke flytte rammer eller bikubemateriale mellom bifolkene, og du bør desinfisere kubeskrapen regelmessig. Fjern i tillegg gamle yngelrammer, da disse er gunstige for kalkyngel (7). Godt ventilerte bikubesystemer har en forebyggende effekt. Ved svakere kolonier med høyt nivå av kalkyngelangrep, er det nødvendig å sanere.

Å sanere ved ombygging

Først fjernes honningen med tanke på høsting. Deretter innsnevres kuben: og yngelrommet skilles fra dronningen via et dronninggitter – dronningen settes i en ny kasse med nye rammer. Da kan yngelen klekkes, og de gamle yngel- og fôrrammene fjernes og smeltes ned. Soppsporene ødelegges ved smelting, det er ikke nødvendig å brenne eller kaste voksen. Det er best å utføre metoden under et trekk, eller sørg for at det desinfiserte bifolket har nok mat.

Figuren er gjengitt fra Bienen und Natur 8/2022 og har tekst på tysk. Utviklet av Dr. Otto Boecking.

Til slutt bytter vi dronningen. Hvis kalkyngel kommer tilbake etter alt dette, kan den genetiske linjen være årsaken til de mottakelige biene. Bifolk som er mottakelige for kalkyngel bør man ikke avle videre på, en bør velge friske gener utenfra.

Med denne ombyggingsprosedyren kan birøktere rense bifolkene sine for kalkyngel, uten å miste yngelen.

Forskningsartikler som er referert i artikkelen:

1: Zaghloul et al., 2005

2: Flores et al., 2005

3: Borum et al., 2008

4: Omar et al., 2014 og Khan et al., 2020

5: Iorizzo et al., 2021

6: Aizen et al., 2009

7: Koenig et al., 1986