Per Ove Røkholt, Varroautfordringer i norsk birøkt

VARROAUTFORDRINGER I NORSK BIRØKT. Litt teori og praktiske løsninger

av Per Ove Røkholt, professor emeritus NTNU

BAKGRUNN

Det er nå mer enn 20 år siden varroamidden kom til Norge. Samtidig har det kommet til hundredevis av nye birøktere. Rundt hundreårsskiftet skapte varroautfordringen stor interesse og aktivitet i birøktermiljøet. De siste 15 – 20 årene har interessen vært svak og sporadisk. En viktig årsak til dette er trolig at en raskt fant frem til enkle og rimelige behandlingsmetoder. Oksalsyrebehanding om høsten + eventuell droneskjæring har holdt skadesituasjonen under rimelig kontroll. Dermed har både interessen og kunnskapsnivået falt. Blant nye birøktere er kunnskapen og bevisstheten om varroautfordringen skremmende låg.
Varroaproblemet er meget alvorlig, og økende, i mange land. Det er i ferd med å bli langt mer alvorlig også i Norge. Omfattende forskning på bier generelt og varroamidden spesielt har gitt oss mye god teoretisk kunnskap. Utfordringen er å utnytte det teoretiske grunnlaget til å løse de praktiske problemene.
Dette notatet bygger på praktiske observasjoner og registreringer av bisamfunnets atferd og reaksjoner. Hensikten er å få en djupere forståelse og teoretisk forklaring på hvordan bisamfunnet fungerer. Dette gir en annen type kunnskap, det en kan kalle anvendt, erfaringsbasert kunnskap. Denne kunnskapen er også teoretisk i den forstand at den er en generalisering basert på praktiske observasjoner. Samtidig er den rettet direkte mot praktisk problemløsning.
Motivet med notatet er, gjennom å dele egne erfaringer, å øke kunnskap og interesse for varroautfordringen, spesielt hos nye birøktere. Kunnskapsoppgradering er helt nødvendig for å takle de utfordringene vi nå står overfor. Det er ikke lenger ikke tilstrekkelig å huske på å oksalsyrebehandle, og at bisamfunnet da må være fritt for dekt yngel.
Hvis en går djupere inn i varroautfordringen får en bekreftet utsagnet om at «Alt henger sammen med alt”. Her det egentlig fagstoff til mange bøker. Det er selvsagt umulig å presse det inn på noen få sider uten å miste viktige elementer. Jeg har valgt å fokusere de problemstillingene jeg mener er spesielt viktige nå: Hvor står vi i dag når det gjelder varroautfordringen? Hvilke utfordringer står vi overfor? Hvilke grunnleggende perspektiv er mest fruktbart for å forstå og handtere varroautfordringen? Hvilke rolle og betydning har fenomenet vinterbier? Hvilke sammenhenger er det mellom symptomer, diagnose og behandlingsopplegg?

DAGENS SITUASJON

Varroamidden er birøktens største utfordring i store deler av verden. Skadene er store, til dels katastrofale, og truer faktisk birøktens eksistens.
Varroamidden kom til Norge i begynnelsen av 90- tallet. I løpet av en tiårs periode spredde den seg raskt til det meste av landet. I dag er de aller fleste norske bisamfunn infiserte med varroamidd. Det er ikke praktisk mulig å utrydde den. Den praktiske utfordringen blir derfor å holde varroapresset nede på et «akseptabelt nivå», d.v.s unngå alvorlige kliniske skader på bisamfunnet.
Varroaproblemet har vært mindre hos oss enn i mange andre land. Det de kan skyldes klimaforholdene (kort yngelsesong), gode trekkforhold, og liten bitetthet. Ikke minst har Norges birøkterlags innsats da varroaen kom på 90-tallet hatt avgjørende betydning. Da varroaen kom på 90-tallet gjennomføre NB raskt en rekke forsøk og tester for å finne fram til gode behandlingsmåter. Anbefalingen ble organiske syrer (maur- og oksalsyre) og biologiske metoder (droneskjæring). Ettertiden har vist at det var fornuftige valg. En har unngått resistensproblemet. Enkle standardiserte behandlingsmetoder, vellykkede informasjonskampanjer, og lojal oppfølging fra birøkterne har til nå holdt varroasituasjonen under rimelig kontroll. Årlige undersøkelser har vist vinter tap på ca. 10%, d.v.s langt lågere enn i mange andre land. Men de faktiske varroaskadene er trolig sterkt undervurdert. Vintertapsundersøkelsene er trolig ikke representative. Svarfordelingen er skjev, med overrepresentasjon av næringsbirøktere og spesielt engasjerte (dyktige) birøktere. Trolig er den faktiske tapsprosenten betydelig høgere. Svært mange av de bisamfunnene som overlever vinteren vil trolig være mer eller mindre skadd av varroa /virus. Det er også indikasjoner på at tendensen til mer kortliva dronninger og dronningtap kan være knyttet til varroa-/virusskader. Disse skadene, dronningtap , svake bifolk og vanskelig vårutvikling fører til både merarbeid og dårligere honningutbytte. Økonomisk sett er disse skadene samlet, trolig langt større enn de såkalte vintertapene (døde bisamfunn etter vinteren).
Det er klare tegn på at varroaproblemene har vært økende de siste årene. Allerede på 90-tallet ble det advart om at genetiske endringer kunne gjøre varroamidden mere skadelig, og sammen med klimaendringer gi økte problemer. Det er i flere år meldt om store vintertap eller svake bifolk hos mange nybegynnere. Ofte bortforklart som dårlig birøkt.
Erfarne birøkter har i flere år merket at bisamfunnene er svakere ved innvintring, overvintringen er blitt mer problematisk, og det har blitt vanskeligere å få biene opp i normal trekkstyrke i juni. Det har også vært meldt om sporadiske kubesammenbrudd på seinsommeren. Utvikling av avleggere er også blitt mer utfordrende. Et typisk trekk er at avleggere som er rimelig sterke ved innvintring, er blitt unormalt svake i løpet av vinteren. Noen opplever at avleggere med eggleggende dronninger dør i løper av høsten. Konsekvensene er merarbeid og reduserte avlinger. Denne utviklingen har skjedd gradvis over mange år. Birøkterne har trolig vendt seg til at dette er det «normale».
Flere erfarne, dyktige næringsbirøktere opplevde vintertap på 50 – 90% etter vinteren 2020.
Situasjonen i 2021-sesongen tydet på at det kunne bli omfattende varroaskader i 2022. Om høsten gikk alarmen. Det kom meldinger om bisamfunn som døde i september, bisamfunn som mistet 80%-90% av biemengden i løpet av innfòringsperioden, bifolk som rømte kuben, «kriseyngling» i september osv. 2022 blir trolig dramatisk, i alle fall for deler av birøkternorge.
Utviklingen er varslet, men vi har fortsatt som før. Mange bigårder har trolig balansert på kanten av varroastupet i flere år. Varroa- og middtrykket har trolig vært så høyt at det lille som skulle til var litt slurv med behandlingstidspunktet eller litt for svak oksalsyreblanding.
Kombinert med dårlig trekk og liten yngelproduksjon i perioden 20 juli til 15. august (lite vinterbier), er katastrofen et faktum
Norges birøkterlag har nå igjen engasjert seg sterkt i varroa / virusproblemet.
Men på lagsnivå og blant birøktere flest har engasjementet vært påfallende liten, selv om problemet er varslet og informasjonsmateriale er lett tilgjengelig. Sjokkmeldingene som kom i 2020 og 21 er knapt nok er omtalt i Birøkteren, lagt mindre debattert. Lokallagenes aktivitetsplaner for 2022 bærer heller ikke preg av stor interesse for temaet. Situasjonen på grasrota har vært preget av lite engasjement, liten åpenhet om situasjonen i egen bigård, og ubehag når temaet bringes på banen. Det virker faktisk som at varroaproblemet har blitt et faglig tabuområde. Årsakene kan være kunnskapsmangel om varroautfordringen og tilstanden i egen bigård. Noen kan ha behov for å forsvare tidligere beslutninger og standpunkter. Det et paradoks hvis opplegg fra 90-tallet har vært så vellykket at det nå hindrer engasjement og nytenking.
Dårlig birøkt som forklaring på vintertap, svake bifolk og mye varroa motiverer heller ikke til engasjement og åpenhet. Resultatet blir lett under- eller feilrapportering, bortforklaringer og hemmelighold.
Kjernen i varroaproblemet er det komplekse samspillet mellom varroa, virus og bisamfunnet. Situasjonen tyder på at det ikke er tilstrekkelig med en enkel, standardisert oppskrift basert på medisinering. Det blir trolig nødvendig med kombinasjon av flere type tiltak, og varroabehandling som en integrert del av driftsopplegget.
Men dette vil kreve langt mer av den enkelte birøkter enn å huske på oksalsyre om høsten. Situasjonen er alvorlig, utfordringene store. Noe må gjøres raskt. Norges birøkterlag kan ikke være bekjent med at en stor del av medlemmene må kjøpe nye bisamfunn hvert år for å holde det gående. For næringsbirøkere er det et spørsmål om være eller ikke være.

PERSPEKTIVER PÅ VARROAUTFORDRINGEN

Alle biologiske organismer er miljøavhengige. Innen visse grenser har de evnen til å tilpasse seg endringer i miljøet ved å endre sin egen atferd og struktur. Alle lever av å utnytte ressurser i miljøet. Alle angripes av predatorer, det vil si organismer som utnytter dem (bakterier, virus, dyr, planter o.s.v.) Alle har overlevelse og vekst (spredning av egne gener) som grunnleggende målsetting eller «hensikt».
For å overleve utvikler organismene ulike strategier for å utnytte mulighetene i miljøet og strategier for å handtere fiendtlige miljøbetingelser. Strategiene utvikles gjennom genetisk evolusjon, tar ofte lang tid, og kan betraktes som en form for immunforsvar. Bisamfunnet er et miljøavhengig, dynamisk biologisk system. Det har evne til å tilpasse seg gjennom å motta, tolke og reagere på informasjon om endringer i handlingsmiljøet. De reagerer (søker å tilpasse seg) både ved å endre egen atferd og struktur. Denne evnen er selve kjernen i bisamfunnets overlevelsesstratgi. Raske og radikale endringer i miljøbetingelsene skaper ofte store utfordringer. Det skyldes det tar vanligvis lang tid å utvikle nye strategier. Resultatet kan bli massedød og så gradvis gjenoppbygging av bestanden, i noen tilfeller dør arten ut. Det er de som evner å tilpasse seg miljøforandringene best som overlever, og reproduserer seg mest effektivt.
Bisamfunnets varroautfordring er et godt eksempel på slikt forløp. Varroamidden og noen virustyper er predatorer som lever av og på biene. Da varroaen kom endret det bienes livsmiljø dramatisk. Det ble en kamp på liv og død fordi dette var en helt ny utfordring våre bier ikke hadde utviklet forsvar mot. De forsøker å møte utfordringen med flere atferdsgrep, bl.a. kompensasjonsyngling om høsten, rømme kuben, snike seg inn i andre bifolk. Dette er åpenbart lite effektive tiltak. Det er direkte irrasjonell atferd hvis hensikten er å sikre at bisamfunnets overlever. Men biene har ennå ikke utviklet effektive tiltak i «verktøykassa». I desperasjon brukte de tiltak som var utviklet for andre formål.
Normalt vil et infisert bifolk dø i løpet av to år. Biene der varroamidden kom fra i Østasia lever godt sammen med midden. Det er også bisamfunn hos oss som overlever samlivet med midden. Det er altså gener i populasjonen som gjør det mulig for biene å utvikle en viss toleranse eller immunitet. Problemet er at det vil ta mange år før dette skjer gjennom naturlig seleksjon. Gjennom systematisk avl kan en trolig forkorte tiden betydelig. Norges birøkterlag har nå lagt inn varroa som utvalgskriterie i dronningavlsprogrammet. Hadde en gjort det allerede da midden kom på 90-tallet hadde biene kanskje hatt sterkere varroatoleranse i dag.
Vi er i mellomtiden henvist til å utvikle tiltak som gir biene best mulig miljøbetingelser, og middens betingelser verst mulig.
Hovedproblemet med varroaangrep er at det reduserer livslengde hos biene. Problemet forsterkes av at midden overfører skadelige virus til biene.
Varroaproblemet er komplisert fordi det handler om et samspill mellom tre biologiske systemer; midden, virus og bisamfunnet. Alle har evnen til å forandre seg. Midd og virus kan bli mer aggressive, bisamfunnet mer eller mindre motstandsdyktig o.s.v.. Vi vet at samspillet mellom midd og virus er avgjørende for skadebildet. Forskjellige virus har ulik virkning på bifolket. Dessuten kan biesamfunnets tilstand (f.eks. bisamfunnets styrke og evnen til å produsere «vinterbier» ha avgjørende betyding for utviklingen av skadebildet. Det betyr at driftsformen og måten en steller biene på også spiller en viktig rolle for skadeomfanget.
Forholdet mellom midd og virus er også komplisert. Biene våre var infisert med flere typer virus før midden kom, uten at det ga observerbare skader. I dag registreres det klare skader av virus som biene også hadde tidligere. Det er i dag uklart om det er midd eller virus som er den største skadegjøreren. Vi har ingen behandlingsmåte mot virus. Jeg har derfor ikke skilt mellom varroa og virus, og bruker derfor midd/virus som samlebegrep.

VINTERBIENE

De såkalte «vinterbiene» er et sentralt element i bisamfunnets overlevelsesstrategi. Temaet vinterbier er vel kjent og beskrevet i litteraturen. Det er aktualisert nå fordi vinterbiene spiller en helt sentral rolle i varroautfordringene.
Vinterbier er ei gruppe bier med spesielle egenskaper og funksjoner i bisamfunnet. De har evnen til å lagre proteiner og fett i kroppen. Det fører til at de bl.a. lever mye lengre enn andre bier (opptil 7-8 måneder vs. 4-5 uker). De er også en viktig del av samfunnets protein- og energilager, og kan sammenliknes med et oppladet batteri. Mens vanlige trekkbier dør en naturlig dør i løpet høst og tidlig vinter, lever vinterbiene til forsommeren året etter. De sikrer dermed at bisamfunnet har tilstrekkelig biemengde til å klare seg gjennom vinteren. Når ny yngling starte neste vår, har vinterbiene en avgjørende viktig funksjon som ammebier. Tilstrekkelig med friske vinterbier ved innvintring ser altså nødvendig både for at samfunnet skal overleve vinteren, og for utviklingen neste vår.
Vinterbiene utvikles på seinsommer – tidlig høst, og er i hovedsak basert på dronningas egglegging i perioden 20 juli til 15.august. Eggleggingen avhenger av flere forhold, bl.a. dronningas eggleggingsevne, fòrsituasjonen og trekkforholdene. Tilgangen på pollen har dessuten stor betydning for vinterbienes kvalitet. Antall og andel vinterbier i bisamfunnet er viktig. Men de må også være friske og i god fysisk kondisjon. Det vil si at de er mest mulig fri for nosema, yngelråte, virus og varroaskade. De bør også være mest mulig skjermet fra energikrevende aktivitet før innvintring. Det vil i praksis si at de ikke har hatt for sterk belastning som trekkbier om høsten. ( intenst lyngtrekk og innfòring). Normalt vil gamle trekkbier gjøre den jobben. Men i bifolk med lite trekkbier må ungbiene gjøre jobben. Bier som normalt kunne utviklet seg til vinterbier, kan slite seg ut som trekkbier.
Middens og bisamfunnets ulike årlige livscykler, sammen med middens voldsomme formeringsevne, skaper spesielle utfordringen. Normalt vil middbestanden være på topp i august/september. Samtidig er yngelproduksjonen i bisamfunnet liten og fallende. Middens voldsomme formeringsevne skaper da spesielle utfordringer. Grovt sett vil middpopulasjonen dobles hver måned i perioden mars – september. Bestanden vil være på topp i august-september. I denne tidsperioden kan den for eksempel øke fra 1000 til det dobbelte på en måned. Samtidig er både antall bier og egglegging /yngling i bisamfunnet naturlig sterkt redusert. Det betyr at middpresset på yngelen kan bli voldsomt. Situasjonen er selvsagt mer dramatisk jo mindre åpen yngel det er i bifolket. I verste fall blir de fleste av ungbiene, ødelagt som vinterbier. Det meste av energien i «batteriene» er borte, de fleste dør før vinteren er over.
Konsekvensene av sterke middangrep om høsten kan være svært alvorlige, med kubedød, sterkt svekka bisamfunn og dårlig vårutvikling på grunn av mangel på ammebier.

SYMPTOMER OG DIAGNOSE

Effektive inngrep for å forhindre varroaskade forutsetter at vi har kunnskap om varroasituasjonen i bisamfunnet så tidlig som mulig. Det betyr at vi må basere oss på kliniske symptomer. Det vil si registrerbare trekk ved bisamfunnets atferd og struktur som sier noe om varrroatilstanden. Bisamfunnet er et miljøavhengig, dynamisk biologisk system. Det har evne til å tilpasse seg gjennom å motta, tolke og reagere på informasjon om endringer i handligsmiljøet. De reagerer (søker å tilpasse seg) ved å endre egen atferd. Hensikten er å korrigere avvik, utnytte muligheter, bøte på skader. Denne evnen er kjernen i bisamfunnets overlevelsesstratgi. Biene reagerer på vær- og trekkforhold, fòrsituasjon, sykdommer osv. Disse atferdsendringene gir birøkteren viktige informasjon om tilstanden i bisamfunnet, og dermed styringssignaler om hvilke tiltak /inngrep birøkteren bør gjøre i bisamfunnet. Dette er (observerbare) symptomer som gjør det mulig å stille diagnoser, og dermed gi grunnlag for relevante tiltak. Men det forutsetter selvsagt at birøkteren registrerer symptomene, og kan tolke hva de betyr (stille diagnose).
Dette er noen av de symptomene som gir indikasjoner på varroa-/middtilstanden i kuben er:

Bier med forkrøbla vinger, forkortet bakkropp
Uvanlig kraftig reduksjon av bistyrken kort tid etter høsting i juli – august (mer enn halvering)
Kraftig reduksjon i bistyrken etter innfòring i september (mer enn halvering)
Uvanlig stor aktivitet i bifolket, med mye (men usystematisk) egglegging i september- oktober (kompensasjonsyngling)
Biene river ned og fjerner dekt yngel, gnager hull på cellelokk
«Sverming» i september – oktober. Hele bifolket rømmer kuben
Bisamfunnet er sterkt svekket eller død i løpet av vinteren / tidlig vår, men med forholdvis lite døde bier på bunnbrettet

Disse symptomene er typiske for varroaskader, men kan også skyldes andre forhold.
Skadesymptomene er ofte svake og diffuse i starten av et middangrepet. Det kan lett føre til at eventuelle tiltak kommer for seint. Når de alvorlige symptomene (forkrøbla vinger, panikkyngling og dramatisk bortfall av bier) viser seg, kan det være for seint å redde bifolket. Uansett er konsekvensene av sterke middangrep om høsten svært alvorlige, med kubedød, sterkt svekka bisamfunn og dårlig vårutvikling på grunn av mangel på ammebier.
Symptomene er gode indikasjoner på skadenivået, og om det er varrroa/virus som er årsakene til problemene i bisamfunnet. Selv om de gir uttrykk for skader som allerede har skjedd gir de også grunnlag for å sette i gang tiltak.
Hvis vi skal forhindre varroaskader er det viktig at vi kjenner varroasituasjonen så tidlig som mulig. Antall varroa (varroatrykket) i bisamfunnet gir et tidlig varsel om varroasituasjonen og forventet skadenivå hvis en ikke foretar seg noe. Varroatrykket i bifolket gir derfor et avgjørende viktig beslutningsgrunnlag for inngrep, hvilke tiltak, og når. Middtelling er bør derfor inngå rutinemessig i driftsopplegget, og er helt nødvendig hvis en skal handtere dagens varroautfordringer på en tilfredsstillende måte.
Noen birøktere gjennomfører årlige middtellinger som standard operasjon. Mange gjør det ikke, eller bare en gang iblant. Varroanivået kan registreres på flere forskjellige måter, og på ulike tidspunkter. Tellingene skjer vanligvis i juni ved å registrere naturlig nedfall, og etter oksalsyrebehandling seint på høsten eller vinteren. Sommertelling gir et tidlig varsel. Det gjør at en har tid til å foreta inngrep for å hindre en uønsket utvikling.
Varroatrykket kan endre seg raskt, fra et år til et annet. Utviklingen over flere år (tidsrekke) gir tilbakemelding om utviklingstrenden og effekten av behandlingsmetoden som er brukt, og er derfor like viktig som selve middtallet.

UTFORDRINGER, MÅL OG TILTAK

Varroautfordringene har økt betydelig de siste årene. Årsaken kjenner vi ikke i dag, men det er trolig en kombinasjon av flere forhold: Genetiske forandringer hos varroamidden og virus, gradvis større antall virus i biene, økt middtrykk, svikt i varroabehandlingen, manglende kunnskap og bevissthet om utfordringen blant nye birøktere, o.s.v..
Midden er et stort problem i store deler av verden, og under svært ulike forhold. Det er derfor, naturlig nok, utviklet en rekke forskjellige tiltak, behandlingsmidler og -måter; Syrer, oljer, pesticider, biologiske metoder, driftsmetoder o.s.v., og det kommer stadig nye bekjempelsesmidler og metoder. Situasjonen kan betegnes som temmelig kaotisk. Det er i praksis umulig for birøktere flest å holde seg oppdatert, og vanskelig å gjøre fornuftige valg.
I dagens situasjon er det trolig mest fornuftig å ta utgangspunkt i erfaringene fra dagens behandlingskonsept, videreutvikle dette i forhold til dagens og morgendagens utfordringer. Det må forventes at Norges birøkterlag har ansvaret for å oppdatere og informere om den internasjonale utviklingen på feltet.

25 ÅRS ERFARINGER MED ORGANISKE SYRER

Vi har 25 års erfaring med bruk av organiske syrer og droneskjæring. De fleste bruker i dag oksalsyre om høsten som eneste behandlingsmetode, noen bruker i tillegg droneutskjæring. Noen få bruker maursyre som alternativ til oksalsyre, eller sammen med oksalsyre.
Da vi startet varroabehandlingen på 90-tallet var det et sterkt varroapress i mange bigårder. Det var ikke uvanlig med nedfall på 2000 – 3000 midd om høsten. Likevel var de kliniske skadene forholdsvis små. Det ble anslått at skadegrensen lå på om lag 2000 midd.
Etter flere forsøk anbefalte Norges birøkterlag behandling med maursyre og oksalsyre. Det tok 2-3 år før oksalsyre ble godkjent som behandlingsmiddel. Noen brukte oksalsyre før den endelige godkjenning, men de fleste brukte maursyre etter NB`s oppskrift. Erfaringene var noe blandet. Virkningen på midden var gode. Men mange opplevde til dels alvorlige dronningtap. Det viste seg at det ikke var maursyra, men behandlingsmåten («Kraemerplater») som skapte disse problemene. Da denne metoden ble forlatt etter noen år og erstattet med metoden «fri maursyre» ble tapet av dronninger sterkt redusert. Da oksalsyre ble godkjent som behandlingsmåte, gikk mange over til den. Den var enklere å bruke, og med mindre fare for skader på biene. Den er også mer effektiv enn maursyre, men forutsatt at behandlingen skjer når det ikke dekt yngel i bifolket. Det vil i praksis si behandling i den yngelfrie perioden om høsten / vinteren. Oksalsyrestrategien bygger på ideen om å redusere antall midd som overvintrer i bifolket så mye at middbestanden ikke klarer å bygge seg opp til skadelig nivå i løpet av neste sommer. Denne metoden, evt. sammen med droneutskjæring, har fungert tilfredsstillende, og har vært den dominerende metoden i 20 år.
Skadegrensen er sterkt redusert de siste årene. Det er registrert kliniske symptomer allerede ved en varroabestand om høsten på 400-500. Dette øker kravet til behandlingseffektiviten. Det skal lite til (noe få prosent redusert dødelighet) før middbestanden neste år når den kritiske grensen. Standardbehandlingen med oksalsyre, pluss evt. droneutskjæring, er trolig ikke tilstrekkelig. I Danmark har en tatt konsekvensen av dette, og anbefaler nå både maursyre-, oksalssyrebehandling og droneutskjering.
Allerede på 1990-tallet behandlet enkelte birøktere både med oksal– og maursyre. Noen gjorde dette med bakgrunn i konseptet om vinterbier. (Se ovenfor). Men de fleste fulgte nok bare opp sin tidligere maursyrepraksis, med oksalsyre i tillegg. Men uansett, denne behandlingen ga en oppsiktsvekkende nedgang i middtrykket. Det er eksempler på at middbestanden, etter 2-3 sesonger med denne behandlingen, ble redusert til 1/5 – 1/10.
Etter noen år kuttet derfor de aller fleste ut maursyrebehandlingen for å spare arbeid og unngå risikoen for dronningtap.
Konklusjonen er at vi har positiv erfaring med bruken av organiske syrer, og omfattende erfaring og kunnskaper om ulike behandlingsmåter, behandlingstidspunkt, behandlingsmetoder osv. Det er også utviklet gode diagnosemetoder. Kunnskapena om «det norske» behandlingskonseptet er godt kjent i birøktermiljøet. Dette er et godt grunnlag å bygge videre på.
Varroautfordringen er komplisert fordi det handler om samspillet mellom tre biologiske systemer. Behandlingsopplegget vi bruker nå er egentlig en meget enkel, praktisk oppskrift som løsning på en kompleks utfordring. Det fører til at en kan følge en praktisk oppskrift, uten å ha fagligteoretisk kunnskap om det komplekse biologiske fenomenet behandlingen tar sikte på å handtere. Men det forutsetter at den konkrete oppskriften fungerer effektivt i alle situasjoner. Vi vet at situasjonene vi står overfor ofte er svært forskjellige, f.eks. når det gjelder bisamfunnets styrke og varroasituasjon, dronningas alder, temperturen i kuben, tidspunkt på året, osv.. Uten kunnskap og forståelse av den teoretiske bakgrunnen for varroautfordringen har en ikke muligheter for å justere behandlingen i forhold til ulike situasjoner, eller finne nye løsninger.
Varroa/virusproblemet har blitt mer utfordrende og komplekst. Det betyr at vi må ha flere alternativer i «verktøykassa». Det blir dermed mer krevende å handtere utfordringene på en god måte. Også i denne sammenhengen er det viktig at en har forståelse av hva som er selve kjernen i varroa/virusutfordringen.

NOEN PRAKTISKE KONKLUSJONER

Bisamfunnets evne og mulighet til å utvikle tilstrekkelig med friske vinterbier er utgangspunktet for det vi kaller varroautfordringene.
Den grunnleggende hensikten, målsetting og drivkraften til et bisamfunn er å overleve (reprodusere seg selv), og spre sine spesielle gener. For å overleve må det klare å tilpasse seg utfordringene i miljøbetingelsene og endringer i disse. Utvikling av vinterbier er en meget viktig del av bisamfunnets overlevelsesstrategi. Vinterbiene sikrer at samfunnet overlever vinteren, den mest kritiske fasen i bisamfunnets årlige livscykel. Det sikrer også en tilstrekkelig rask vårutvikling, slik at bisamfunnet får tilstrekkelig styrke til å utnytte et kort sommertrekk.

Utviklingen av vinterbier avhenger i praksis av to strategiske forhold:

Bisamfunnets yngelproduksjon
Varroa / viruspresset i bisamfunnet

Det betyr to helt forskjellige tiltaksområder; påvirkning av yngelproduksjonen og påvirkning av middsituasjonen. Målet med tiltakene er samlet å bidra til STØRST MULIG BESTAND AV FRISKE VINTERBIER VED INNVINTRING.

Formålet med tiltakene i yngelproduksjonen er maksimal egglegging og yngelpoduksjon på det tidspunktet vinterbiene utvikles.

Formålet med varroatiltakene er å minimere varroabestanden på det tidspunktet vinterbiene utvikles.

Tre forhold skaper spesielle utfordringer, og får viktige konsekvenser for tiltakene:

Biene våre har dårlig utviklet immunforsvar mot midden
Middbestandens eksplosive utviklingstakt
Midden og bisamfunnets ulike årlige livscykler fører til at middbestanden er på topp samtidig som yngelproduksjonen i bisamfunnet er sterkt redusert

Bisamfunnets yngelproduksjon

Egglegging og yngelproduksjon følger bisamfunnets årlige livscykel, men påvirkes sterk av andre forhold, spesielt fôrtilgang / trekk, kubestyrke, tilgang på ammebier og dronningas alder. Dette er alle forhold det er mulig å påvirke gjennom bestemte tiltak. Vinterbiene utvikles på seinsommer / tidlig høst. Normalt er perioden 20. juli – 15.august spesielt viktig.
I denne perioden avtar egglegginga naturlig. Denne nedgangen forsterkes kraftig av eventuell fòrmangel og dårlig trekk, og kan føre til at dronninga helt slutter å legge egg. Dette skjer raskt hvis bifolket opplever fòrmangel, og er ofte vanskelig å få i gang igjen. Det føre til at det utvikles lite ammebier. Konsekvensen er svake bisamfunn og dårlig vårutvikling året etter. Er det samtidig er et sterkt varroapress i bisamfunnet vil de fleste av disse vinterbiene blir ødelagt av varroa/virus. Situasjonen kan bli katastrofal, med vintertap og ekstremt svake bifolk nest vår. Også før middene kom hadde vi år med lite honninglager i kubene og dårlige trekkforhold i juli – august, i hjemmebigården, men også på lyngtrekket. Det førte da som nå til dårlig overvintring og svake bisamfunn neste vår. Selv i gode honningår skaper reduksjon og stopp i yngelproduksjonen problemer. Yngelrommet i sterke bisamfunn vil ofte være praktisk talt tomme for fòr etter honningen er høstet. Uten fòring stopper egglegginga momentant og biene fjerner eksisterende yngel og egg.
Med dagens varroasituasjon vil mange bisamfunn med lite vinterbier ende opp som vintertap eller svært svake. Det er der viktigre enn noen gang å sørge at det blir utviklet tilstrekkelig mange vinterbier i bisamfunnet.

Bisamfunnets yngelproduksjon – årlige standard tiltak:

Tidlig høsting av sommerhonningen og vedlikeholdsfòring umiddelbart etter høsting
Hensikt: Stimulere til størst mulig egglegging i perioden 20. juli til15. august
Tidspunkt: Umiddelbart etter høsting, helst før 1. august
Gjennomføring: 5-8 kg sukkerfòr helst fordelt over flere dager dager
Dette opplegget skaper store driftsmessige utfordringer hvis kubene også skal på lyngtrekk. Det er i praksis nesten umulig å gjennomføre hvis en samtidig også skal behandle med maursyre (se nedenfor). Men det avgjørende er ikke dette spesielle tiltaket, men at en sikrer best mulig egglegging og yngelproduksjon i denne kritiske perioden i juli-august. Behandling med maursyre i april – mai, før første skattekasse, bør utredes med sikte på å finne frem til et sikkert og effektivt opplegg. Tidligere erfaringer viser at det er mulig.
Tidlig dronningskifte. Dronningas eggleggingsevne og -motivering har stor påvirkning på egglegging og utvikling av vinterbier og utvikling av vinterbier. Gamle dronninger avslutter som regel egglegginga tidlig. De reagerer også raskere på ugunstige forhold for egglegging, og er vanskelig å få i gang igjen.
Hensikt: Dronning med sterk motivering for egglegging
Tidspunkt: Senest 1. august
Gjennomføring: Oppbygging av nytt bisamfunn med ung dronning til overvintring, eller Innsetting av ung dronning før 1. august.
Varroatiltakene bør integreres i driftsopplegget. Det vil si at det utvikles driftsopplegg og rutiner der tiltakene legges inn som en del av driftsopplegget.

Varroakontroll: Årlige standard tiltak

Maursyrebehandling etter vedlikeholdsfôringen
Hensikt: Redusere middtrykket i bisamfunnet mest mulig
Tidspunkt: Umiddelbart etter vedlikeholdsfôringen (3-5 dager)
Gjennomføring; Fri 60% maursyre to dager etter hverandre, mengde i henhold til anbefaling fra NB (med evt. justering)
Oksalsyrebehandling om høsten
Hensikt: Minimere antall midd til overvintring
Tidspunkt: Ultimo oktober
Gjennomføring: Fjern all dekt yngel (riv opp forsegling eller fjern rammer) Styrke og mengde i henhold til NBs anbefaling (med evt. justering)

Situasjonsbestemte tiltak

Behandlingen som er beskrevet ovenfor skal normalt være så effektiv at det ikke skal være nødvendig med andre faste årlige tiltak i vanlige produksjonskuber. Men varroatiltak kan være nødvendig i bestemte situasjoner.

Svermer og avleggere
Yngelavleggere er spesielt utsatt for skader av varroa /virus. Det kan skyldes at svake bisamfunn generelt har liten motstandskraft. Men hovedgrunnen er trolig måten de er lagd. Tavler med dekt yngel kan også huse mye midd. Disse vil klekke i løpet av noen dager. Når larvene til den tilsatte ungdronninga /dronningcella er klare til forsegling kan svært mange bli angrepet av midd. Varroaskadde bier er dårlig både som ammebier og vinterbier. Det betyr dårlig utvikling og overvintring.
Også svermer, skaksvermer og parekasetter inneholder en større eller mindre mengder midd. Det er derfor grunn til å behandle disse, spesielt yngelavleggere.
Oksalsyre eller maursyrebehandling av yngelavleggere
Hensikt: Minimere varroabestanden før ny dronning har larver.
Tidspunkt :Oksalsyre når all yngel har klekt, men før den nye dronninga har larver, eller maursyre straks yngelavleggeren er etablert, men før ny dronning er satt inn.
Gjennomføring: Vanlig styrke og mengde syre
Spesielle situasjoner
«Verstinger»: Uvisst av hvilken grunn, vil enkelte bifolk ha langt flere midder enn resten av bigården (målt som nedfall etter oksalsyrebehandlingen om høsten) Disse «verstingene» kan behandles med maursyre i april – mai neste år.

Hensikt: Hindre smitte til andre bifolk. Hindre sammenbrudd på ettersommeren
Bifolk med alvorlige symptomer (stort naturlig nedfall om sommeren, bier med forkrøbla vinger, kriseyngling o.s.v. bør behandles så rask som praktisk mulig med maursyre.

OPPSUMMERING

Birøkt drives under svært forskjellige forhold og betingelser, f.eks. klimatiske forhold, bigårdens størrelse, birøkterens motivering, erfaring og kunnskapsnivå o.s.v.. Måten en driver på (driftsformer, operasjoner, metoder, teknikker) må tilpasses til situasjonen. Det gjelder selvsagt også hvordan varroautfordringen handteres.
Varroatiltakene bør integreres i driftsopplegget. Det vil si at det utvikles driftsopplegg og rutiner der tiltakene legges inn som en del av driftsopplegget.
Det norske opplegg fra 1990- tallet, basert på behandling med maursyre, oksalsyre og droneutskjæring er enkelt, billig, velkjent – og effektivt. Det er utviklet en rekke forskjellige behandlingssystemer og metoder, men det er foreløpig ikke grunn til å forlate «det norske systemet». Det kan videreutvikles og tilpasses de fleste aktuelle situasjonene.
God handtering av varroautfordringen betinger at yngelproduksjon og varrobehandling blir sett i sammenheng. Det bør utvikles strategier på begge områdene, og integreres i driftsopplegget i bigården.
Kunnskap og forståelse av hvordan bisamfunnet fungerer og samspillet mellom midden og bisamfunnet er avgjørende for handteringen av varroautfordringene. Evnen til å gjennomføre situasjonsanalyser (Symptomer, diagnose og tiltak) er spesielt viktig.
Norges birøkterlags temahefte «Varroa og varroabekjempelse» gir en god og detaljert informasjon om middens biologi og behandlingsmåter og teknikker, og er et godt utgangspunkt for å forstå varroautfordringen.
NB’s varroakampanje bør i involvere lokallagene i størst mulig grad for å skape en bredere interesse og engasjement blant medlemmene.