For honningbiene er den parasittisk midden Varroa destructor (varroamidd) og de virus den sprer den viktigste enkelttrusselen. Bisamfunn som ikke behandles mot parasitten dør normalt i løpet av 1-3 år, og varroamidden utvikler resistens mot stadig flere medikament som brukes i bekjempelsen. Selv ved medikamentell bekjempelse opplever mange birøktere økte tap og svekkelse av bisamfunn som følge av varroamidden.
Det finnes imidlertid honningbier i Norge som klarer seg godt uten medikamentell varroabekjempelse. Vi har tidligere påvist flere mekanismer hos disse biene som gir resistens mot varroa. På dette prosjektet gjennomfører vi eksperimenter for å undersøke i hvilken grad driftstekniske metoder og bienes genetikk har betydning for bienes framviste resistens. Videre arbeider prosjektet med en rekke andre birøktere som oppgir at de ikke behandler medikamentelt mot varroa for å dokumentere om biene faktisk er varroaresistente og vi vil finne fellesnevnere i miljø, driftsteknikk og bier som kan forklare hvorfor biene framviser varroaresistens. Viktige aspekter i dette arbeidet er relaterte til cellestørrelse og mulig sosial overføring av resistens.
Gjennom prosjektet driver vi også med utvikling og testing av en modell for hvordan birøkterne selv kan avle fram honningbier som i større grad klarer seg uten medikamentell varroabekjempelse. Sentralt i dette arbeidet er å dokumentere terskelverdier for hvor mange varroamidd et bisamfunn tåler før det oppstår skader med økonomiske konsekvenser.
Totalt sett skal prosjektet gi grunnlag for at norsk birøkt i større grad kan drives uten medikamentelll varroabekjempelse samtidig som skadevirkninger av varroamidden blir redusert. Dette vil sikre produksjon av norske biprodukter av god kvalitet og uten fremmedstoffer og bidra til at honningbiene kan fortsette med å levere pollineringstjenester.
Kort om status så langt i prosjektet – hva gjør en varroaresistent bie?
De fleste resistente bifolkene reduserer antall avkom som varroamidden er i stand til å produsere. Det er flere trekk hos bier som kan bidra til færre varroaavkom, og det er fortsatt uklart om det er ett eller flere forhold som er viktigst. Fenomenet “recapping” (at biene åpner og reforsegler yngelceller med varroamidd) er blitt funnet i alle naturlig tilpassede resistente populasjoner på verdensbasis. Recapping begynner ved at biene åpner en forseglet yngelcelle for å avgjøre om det er et problem med puppene. Biene fjerner deretter puppene de mistenker er syke, eller de forsegler cellen på nytt hvis alt virker normalt.
Hurdalsprosjektet
Sentralt i NBs varroaprosjekt er et spesialisert avlsprogram hos en gruppe birøktere i Hurdal. Dette er designet for å utvikle varroaresistens i en lokal populasjon av krainerbier. En slik prosess tar en del år, og prosjektet vårt er fortsatt ungt, men ved å studere dynamikken til varroapopulasjoner i disse honningbiene og andre honningbier i Norge som allerede er resistente, har vi kunnet karakterisere mønstrene hos de resistente biene, og bruke dem for å selektere dronninger for videre avl.
- Se artikkel publisert i Plos One 2023; Virus infections in honeybee colonies naturally surviving ectoparasitic mite vectors
- Se artikkel i Birøkteren nr. 5, 2021: BeeWorld varroaforskning
- Scientific reports, Nature, April 2021: Using Natural Adaptation to Breed Varroa-Resistant Honey Bees, https://www.nature.com/articles/s41598-021-88592-y
- Bee World, Feb 2021: Insights from Norway Using Natural Adaptation to Breed Varroa Resistant Honey Bees
- Oktober 2020: Les om de første resultatene fra prosjektet i denne artikkelen. Artikkelen er skrevet av forsker Melissa Oddie, hovedansvarlig for prosjektet.
Se dr. Melissa Oddie som gjest hos den amerikanske birøkterne og bieforskeren Humberto Boncristiani i InsideTheHive.tv:
Samarbeidende institusjoner
NMBU Veterinærhøgskolen
Universitetet i Bern (Sveits)
Ved spørsmål om prosjektet, kontakt:
Melissa Oddie, Norges Birøkterlag eller
Bjørn Dahle, Norges Birøkterlag