Birøkternes innspill er tatt med i tilbudet fra staten! Dette er gode nyheter for bl.a. innspillet om en helsetjeneste for honningbier. Det endelige resultatet fra forhandlingene som pågår vil trolig foreligge 16. mai.
-Vi er veldig glad for at Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag har tatt våre innspill med i kravet til staten, sa generalsekretær Katrine Røed Meberg 5. mai. Da ble kravene overlevert staten, med blant annet birøkternes innspill på biehelse.
8. mai kom nok en delseier:
Birøkternes innspill er tatt med i tilbudet fra staten!.
I tilbudet ligger flere økninger som kommer birøkt til gode:
prosjektmidler til arbeid med biehelse som skal resultere i en helsetjeneste for honningbier, 1,5 mill. kroner per år i tre år.
økning til merkenøytral markedsføring av norsk honning, fra 1,5 til 2 mill. kroner pr. år.
økning i tilskudd til avlsorganisasjonene for husdyr på 6 mill. kr. (fordeles til 6 organisasjoner)
I tillegg foreslår staten en økning på kr. 100 i produksjonstilskudd, fra kr. 1079 til kr. 1179 per bifolk. Samtidig foreslår staten en dobling av bunnfradraget fra kr. 6000 til kr. 12.000, noe som gjelder alle landbruksproduksjonene. I bondeorganisasjonenes krav ligger dette på kr. 9000, så dette er også gjenstand for forhandlinger.
Resultatet av årets forhandlinger er ventet 16. mai
Totalt er statens ramme langt under landbrukets krav, så det vil pågå forhandlinger framover. Resultatet av årets forhandlinger er ventet 16. mai.
-Norges Birøkterlags krav har blitt jobbet frem i gode prosesser i hele organisasjonen vår, og spesielt viktig er kravet om prosjektmidlene som skal resultere i en helsetjeneste for honningbier, sier Meberg. Klimaendringer og økt smittepress gjør at vi trenger en helsetjeneste for honningbier, og dette er prioritert fra birøkterne i år.
Tidligere har Norges Birøkterlag fremforhandlet midler til merkenøytral markedsføring av norsk honning. -Dette vil på sikt gi bedre økonomi, særlig for næringsbirøkterne, og bidra til rekruttering av nye krefter inn i næringen, fortsetter Meberg. Ordningen har fungert i et par år gjennom MatPrat, og dette fungerer: Omsetningstall for honning i dagligvare viser en betydelig økning i 2024 og i 2025, legger hun til. Nå kan tilskuddet bli økt fra 1,5 mill. kroner til 2 mill i året, og ordningen får mer kraft.
Denne våren tok Norges Birøkterlag initiativ til at avlsorganisasjonene samlet ber om økning i tilskuddet til avlsarbeid. Det ligger nå en økning på 6 mill.kr i tilbudet fra staten, til større trykk på helsefremmende egenskaper i husdyravlen. Disse midlene fordeles på de ulike avlsorganisasjonene, og Norges Birøkterlag er én av 6 organisasjonene.
Så blir det å vente til de endelige resultatene 16. mai.
Bildet nedenfor er fra møte hos Norges Bondelag i 2025, der generalsekretær Katrine Røed Meberg og styreleder John Anders Strande deltok.
Yngelfjerning i Norge – effektivt verktøy eller undervurdert risiko? Biotekniske metoder som yngelfjerning og dronningburing får økende oppmerksomhet i europeisk birøkt.
Hvordan fungerer disse metodene i praksis under norske forhold? Med kort sesong, få hovedtrekk og et sammensatt sykdomsbilde kan feil bruk få større konsekvenser enn mange er klar over.
Denne artikkelen er skrevet av Marc Hillen som driver birøkt i Agder.
Et verktøy med dokumentert effekt
Yngelfjerning, altså å skape et yngelfritt bifolk i en periode, er en godt dokumentert metode for varroabekjempelse. Når det ikke finnes yngel, mister midden muligheten til å formere seg, og behandling kan gjennomføres langt mer effektivt. Flere studier viser at yngelfjerning kan fungere godt under kontrollerte forhold (Berry et al., 2023; Gregorc et al., 2017), men at konsekvensene kan bli mer alvorlige ved sen gjennomføring eller under økt belastning (Jack et al., 2020).
Når tiltaket gjennomføres riktig, gir det et effektivt vindu for varroabehandling og kan bidra til å redusere smittepresset før vinteren. Samtidig er dette avhengig av én avgjørende faktor: timing.
Små marginer i norsk birøkt
I norsk birøkt er marginene små. Vi har en kort sesong, og mange er avhengige av få og ofte korte hovedtrekk av nektar. Produksjonen av vinterbier skjer i et begrenset tidsrom i sensommeren, og det er nettopp disse biene som avgjør overvintringen.
Dette gjør at tidsvinduet for yngelfjerning er smalt. Tiltaket må gjennomføres tidlig nok til at bifolket rekker å bygge seg opp igjen – men sent nok til å ha effekt på varroa.
I praksis betyr dette at samme metode kan være trygg ett år – og risikabel i et annet.
Timing i praksis – behandling og fôring
I praksis henger yngelfjerning tett sammen med tidspunkt for varroabehandling og innfôring. For å lykkes må tiltaket gjennomføres slik at bifolket rekker å produsere sterke vinterbier etter inngrepet. Dette betyr at både varroabehandling og oppstart av fôring må være riktig timet i forhold til sesong og trekkforhold. Forsinkelser eller feil rekkefølge kan føre til at bifolket går inn i vinteren med for svake bier eller for høy sykdomsbelastning. I norsk klima kan forskjellen på riktig og feil timing være avgjørende for overvintringsresultatet.
Et mer komplekst sykdomsbilde
Samtidig må vi forstå at bifolk sjelden påvirkes av én faktor alene. I norske bigårder finner vi ofte en kombinasjon av varroa, virus og Nosema.
Varroa fungerer som en driver for virusinfeksjoner, samtidig som den svekker biene direkte. Dette kan føre til en forsterkende effekt der virusnivåene øker raskt i bifolket. Når flere belastningsfaktorer virker samtidig, kan utviklingen gå fra tilsynelatende stabil til rask kollaps på kort tid.
Nosema påvirker i tillegg bienes fysiologi, levetid og evne til å håndtere stress. Samspillet mellom disse faktorene er avgjørende for hvordan bifolket utvikler seg gjennom sesongen.
Nosema – ikke bare et vårproblem
Tradisjonelt har Nosema ofte blitt omtalt som et vårproblem. Men nyere data nyanserer dette bildet. En studie fra nordiske forhold (Sondell, 2021) viser at forekomsten av Nosema ceranae kan øke betydelig fra høst til vinter, der andelen infiserte kolonier i materialet økte fra om lag 16–50 % om høsten til 70–93 % om vinteren. Dette tyder på at Nosema ikke nødvendigvis er et problem som forsvinner utover sommeren, men snarere en belastning som kan forsterkes når bifolket svekkes.
Dette er et viktig poeng: Nosema følger ikke en enkel kurve – den påvirkes av stress, ernæring og generell bifolkshelse.
Hva menes med yngelfjerning – og egne erfaringer
Yngelfjerning handler i praksis om å bryte yngelproduksjonen for å skape et yngelfritt bifolk i en periode. Dette kan gjøres enten ved å fjerne yngel eller ved å hindre dronningen i å legge egg midlertidig.
Jeg har selv ikke praktisert yngelfjerning, men ble kjent med metodene rundt 2022 etter å ha mistet anslagsvis 50 % av egne bifolk, trolig knyttet til Nosema (Nosema ceranae). Erfaringen førte til at jeg satte meg grundig inn i både sykdomsbildet og aktuelle tiltak. Gjennom dialog med en større dronningprodusent i Polen ble jeg kjent med praktiske varianter, blant annet det som omtales som å «ringe dronningen», hvor eggleggingen begrenses i en periode.
Flere metoder er i bruk internasjonalt:
Dronningburing (f.eks. Scalvini-bur): Dronningen holdes i et bur i ca. 3 uker, slik at ny yngel ikke produseres og bifolket blir yngelfritt.
Isolator (rammebegrensning): Dronningen begrenses til 1–3 rammer slik at all yngel samles og kan fjernes eller behandles målrettet.
Full yngelfjerning: All forseglet yngel fjernes fra kuben som et direkte inngrep. Felles for metodene er at de krever god timing, sterke bifolk og tilstrekkelige ressurser.
Når tiltaket møter virkeligheten
Yngelfjerning i seg selv ser ikke ut til å øke sykdomsnivåene direkte. Men tiltaket påvirker bifolkets struktur og styrke i en kritisk periode. Dersom inngrepet gjennomføres i et bifolk som allerede er belastet, kan resultatet bli at færre bier må håndtere et høyt sykdomspress, produksjonen av vinterbier svekkes, og evnen til å hente seg inn reduseres. Spørsmålet er ikke bare om metoden virker – men om bifolket tåler den.
Biologiske kostnader og helhet
Selv når tiltaket gjennomføres korrekt, kan det ha biologiske kostnader. Ernæring, immunforsvar og samlet belastning spiller en avgjørende rolle. Forskning viser at dårlig ernæring kan øke effekten av sykdommer, og at flere stressfaktorer sammen kan gi større konsekvenser enn hver for seg. Det er derfor ikke ett tiltak som avgjør utfallet – men helheten.
Kunnskap, praksis og ansvar
Et viktig spørsmål er hvordan kunnskap faktisk brukes i birøkten.
Mye av praksisen i dag bygger på erfaringsutveksling mellom birøktere. Det er verdifullt – men innebærer også en risiko. Metoder videreformidles ofte fra munn til munn, og kan gradvis endres. Viktige detaljer og forutsetninger kan forsvinne.
Som birøkter er jeg bekymret for dette. Jeg er ikke spesialist, men har gjennom mesterutdannelse ved University of Montana (2025) fått opplæring i å lese og vurdere forskning. Dette har gitt meg et annet perspektiv på hvordan fagkunnskap bør brukes i praksis.
Vi må i større grad oppsøke kvalitetssikret kunnskap – fra forskning, faglitteratur og kilder som faktisk dokumenterer det vi gjør.
Respekt for sjukdom og behov for samarbeid
Som birøktere må vi ha respekt for sykdommer og belastninger i bifolk. Med et klima i endring vil betydningen av dette trolig øke.
Samarbeid er avgjørende. Dette gjelder både sykdomsbekjempelse og avl. Arbeidet med å utvikle sterke og robuste bifolk forutsetter at vi jobber sammen og deler kunnskap på en faglig solid måte. Tiltak i én bigård påvirker ofte flere.
Når bør du ikke bruke yngelfjerning?
Svake bifolk
Høyt sykdomspress
Sent i sesongen
Manglende fôr eller pollen
Usikker timing
Konklusjon
Yngelfjerning er et effektivt bioteknisk verktøy, men i norsk birøkt er handlingsrommet begrenset. Risikoen øker betydelig når tiltaket gjennomføres i bifolk som allerede er belastet av flere sykdommer, eller når timingen ikke er riktig i forhold til sesong og ressursgrunnlag. Metoden bør derfor brukes med presisjon, kunnskap og respekt for helheten i bifolkets helse.
Tilleggsressurs
For lesere som ønsker en mer visuell gjennomgang av samspillet mellom varroa, virus og Nosema, finnes det også en presentasjon tilgjengelig via QR-kode.
Se illustrasjon i prezi.com av Marc Hillen, hvorfor honningbier dør og hvordan vi kan forhindre det:
Illustrasjon i prezi.com, av Marc Hillen: Ernæring hos bier – nøkkelen til bihelse og overvintring:
Ill. av Marc Hillen
Artikkelen er skrevet av Marc Hillen, Mandal, Agder
En muggsopp forårsaker hvite, harde biepupper i cellene. Disse kalkyngel-mumiene dør før de forlater cellene. Men hvordan blir bier smittet med soppen, og hva kan vi gjøre for å forebygge sykdommen?
Oversatt fra tysk av Kari-Ann Thygesen, bearbeidet av seniorrådgiver Bjørn Dahle, og gjengitt med tillatelse fra Franziska Odemer og bladet Bienen und Natur/ nr. 8, 2022.
Kalkyngel er en invasiv mykose som infiserer bier: muggsoppen Ascophaeraapis, som er utbredt over hele verden, påvirker bare bien. Selv om sykdommen kan være dødelig for larvene, er den ikke dødelig på for det enkelte bifolket. Det kan imidlertid gi betydelige tap av bistyrke og mangelSom birøkter finner man ofte kalkyngel-mumiene foran inngangen eller i bunnen av bikuben. I så fall fjerner biene den syke yngelen fra cellene og kaster dem ut av bikuben. Da er hygieneatferden fortsatt intakt. Hvis du ser inn i bifolket, vil du ofte legge merke til et hull i yngleleiet som ikke lenger er dekket over hele overflaten. I yngelleiet kan man imidlertid også finne isolerte kalkyngelmumier eller små klumper dekket med hvitmugg. De sitter løst i cellen og faller ut av cellene når rammene holdes horisontalt. på påfyll av unge arbeidsbier. I tillegg rapporteres det om en redusert honningproduksjon på fra 5 til 37 prosent (1). Stress kan senke bifolkets immunsystem og medføre at soppen bryter lettere gjennom fysiske og kjemiske barrierer, som det voksaktige laget av biens kutikula (ytre skall).
Voksne bier er ikke mottakelige for ascophaeraapis. Trekkbier kan imidlertid overføre sykdommen til andre bier via mat som inneholder sporer. Disse gir igjen den forurensede maten til larvene. Mellom ulike bifolk kan muggsoppens sporer bli spredd ved at birøkterne benytter det samme utstyret til flere bifolk. Sporene kan samle seg på alle områder av bifolket; i hårene på bien, i voksen, i pollen, i maten og også i kubeutstyr, og forblir levedyktig i over 15 år (2).
Hvordan gjenkjenner vi bifolk infisert med kalkyngel?
Ascosphaeraapis kan infisere larver av arbeidere, droner og dronninger. 1-4 dager gamle larver er mest mottakelige. De infiserte larvene spiser mindre og mindre til de stopper helt. Inne i larvenes tarm spirer sporene, og de hvite, trådformede cellene i soppen (mycelet) bryter gjennom tarmveggen.
Etter å ha penetrert tarmveggen, vokser muggsoppen inn i kroppshulen og bryter ut gjennom den bakre enden av larven. Mycelet vokser deretter fra den bakre til den fremre enden av larven, og dekker til slutt hele larven med et tykt lag av filamentøse celler.
Bien dør som en strekklarve, i sjeldne tilfeller som en før-puppe. Soppens mycel tørker opp og biene blir til harde hvit-gule «mumier». De kan også virke grønn-svartaktig. Dette skjer når hunn- og hannsporer spirer og danner mycelier som møtes.
Som birøkter finner man ofte kalkyngel-mumiene foran inngangen eller i bunnen av bikuben. I så fall fjerner biene den syke yngelen fra cellene og kaster dem ut av bikuben. Da er hygieneatferden fortsatt intakt. Hvis du ser inn i bifolket, vil du ofte legge merke til et hull i yngleleiet som ikke lenger er dekket over hele overflaten. I yngelleiet kan man imidlertid også finne isolerte kalkyngelmumier eller små klumper dekket med hvitmugg. De sitter løst i cellen og faller ut av cellene når rammene holdes horisontalt.
Kalkyngelmumier på flybrettet. Foto: Franziska Odemer
Hva kan vi birøktere gjøre mot kalkyngel?
Kalkyngel er en faktorsykdom: Hvis flere faktorer som er gunstig for soppen oppstår samtidig, er det større sannsynlighet for at biene blir syke. Lave temperaturer og høy luftfuktighet fremmer soppvekst. Derfor finnes de ofte tidlig på våren eller høsten, og i dårlig ventilerte bikuber (3). (Red.anm: Artikkelforfatter Franziska Odemer sier i denne tyske artikkelen at kalkbrot faktisk er «kaltbrut» – kald yngel, ref. denne faktoren). I tillegg påvirkes forekomsten og alvorlighetsgraden av forskjeller i soppstammer, samt helse, stressfaktorer og genetikk hos biene: Bifolk med uttalt hygienisk oppførsel har et redusert antall soppsporer i lagret fôr og utbygd voks. Bifolk som lider av varroa er mer utsatt for kalkyngel på grunn av et svekket immunsystem. Studier tyder på at bakterier i biens tarm kan dempe sykdommen (4).
Det finnes ingen medisiner mot kalkyngel og de er heller ikke nødvendige. Behandling med probiotika kan gi positiv påvirkning av tarmbakteriene (5). Sterke kolonier med uttalt hygieneatferd driver selvhelbredelse. Hvis mulig, velg et tørrere, varmere sted. For å oppmuntre renseinstinktet, kan du innskrenke bienes plass, fôre de, eller flytte de til et bedre trekk. Varroabehandling er avgjørende for å beskytte biene mot andre stressfaktorer.
Kalkyngel kan ha økt på grunn av menneskelige aktiviteter (6). Du bør ikke flytte rammer eller bikubemateriale mellom bifolkene, og du bør desinfisere kubeskrapen regelmessig. Fjern i tillegg gamle yngelrammer, da disse er gunstige for kalkyngel (7). Godt ventilerte bikubesystemer har en forebyggende effekt. Ved svakere kolonier med høyt nivå av kalkyngelangrep, er det nødvendig å sanere.
Å sanere ved ombygging
Først fjernes honningen med tanke på høsting. Deretter innsnevres kuben: og yngelrommet skilles fra dronningen via et dronninggitter – dronningen settes i en ny kasse med nye rammer. Da kan yngelen klekkes, og de gamle yngel- og fôrrammene fjernes og smeltes ned. Soppsporene ødelegges ved smelting, det er ikke nødvendig å brenne eller kaste voksen. Det er best å utføre metoden under et trekk, eller sørg for at det desinfiserte bifolket har nok mat.
Figuren er gjengitt fra Bienen und Natur 8/2022 og har tekst på tysk. Utviklet av Dr. Otto Boecking.
Til slutt bytter vi dronningen. Hvis kalkyngel kommer tilbake etter alt dette, kan den genetiske linjen være årsaken til de mottakelige biene. Bifolk som er mottakelige for kalkyngel bør man ikke avle videre på, en bør velge friske gener utenfra.
Med denne ombyggingsprosedyren kan birøktere rense bifolkene sine for kalkyngel, uten å miste yngelen.
