Kort intro

Dagens regelverk innebærer at det er ulovlig å vandre med honningbier fra utlandet og inn i Norge uten at det kan dokumenteres at området biene kommer fra er fritt for pærebrann eller at bifolkene holdes innesperret i 48 timer før ankomst i Norge. Forskriften gir således en viss beskyttelse mot vandrebirøkt med innslep av biesykdommer fra utlandet. Med Mattilsynets forslag til endring vil det bli enkelere å ta inn honningbier til Norge, men med en forventet økt risiko for introduksjon av smitte og skadegjørere.

På den annen side er dagens regelverk svært inngripende i birøkten for mange birøktere med restriksjoner for flytting innenlands. Birøktere, særlig næringsbirøktere, pålegges uforholdsmessige store tap og begrensninger. Mattilsynets forslag betyr at restriksjonene for flytting av bifolk trolig fjernes og flere kan ha mulighet til å flytte til nye trekk. Forslag til endring vil således være til fordel for birøktere i berørte områder.

Utdrag fra bakgrunn, fra Mattilsynet:

Dagens plantehelseforskrift ble vedtatt i desember 2000. Siden den gang har den globale handelen økt, vi har fått nye omsetnings- og produksjonsformer, klimaendringer har påvirket forekomsten av skadegjørere, og mangel på effektive bekjempingsmetoder har ført til nye utfordringer for plantehelsen. Forskriften er utdatert, og trenger en revisjon slik at den møter dagens utfordringer og risikobilde på en god måte.

Erwinia amylovora (pærebrann) Pærebrann er etablert i deler av landet, og det har vært gjort en stor innsats for å hindre introduksjon til nye områder. I arbeidet med revisjon av forskriften har vi sett på tre aktuelle alternativer for fremtidig kategorisering:

1) Karanteneskadegjører i hele landet

2) Regulert ikke-karanteneskadegjører i hele landet eller

3) En kombinasjon av disse med sykdomsfrie områder i deler av landet.

Vi foreslår at pærebrann kategoriseres som regulert ikke-karanteneskadegjører i hele landet. Selv om forslaget innebærer en betydelig endring i forhold til dagens forvaltningspraksis, vurderer vi at dette er det mest realistiske alternativet, som totalt sett gir størst samfunnsnytte. Erwinia amylovora oppfyller kravene for å være en regulert ikke-karanteneskadegjører for Norge i visse pryd- og fruktplanter. Det vil fortsatt være nulltoleranse for smitte i planter som omsettes, men det vil være mindre strenge krav til planteproduksjonen, og dermed høyere risiko for at pærebrann kan spres med plantemateriale. Norske produsenter av vertplanter kan selge friske planter i hele landet, men vil møte økt konkurranse fordi det trolig ikke lenger vil være faglig grunnlag for å opprettholde importforbud for prydplanter. Det vil trolig heller ikke lenger være grunnlag for restriksjoner knyttet til å flytte bier begrunnet i pærebrannrisiko.

Vi vurderer at pærebrannbakterien ikke kvalifiserer som karanteneskadegjører for hele landet. For å kategorisere E. amylovora som karanteneskadegjører, må bakterien være under offentlig kontroll. Siden pærebrann først ble påvist i Norge, har den gradvis spredt seg langs kysten av Sør- og Vestlandet. I gjennomsnitt har vi funnet pærebrann i minst to nye kommuner hvert år. Mattilsynet har tidligere (samfunnsøkonomisk analyse, 2013) konkludert med at pærebrann vil fortsette å nå nye kommuner, til tross for strenge tiltak. Bakterien spres naturlig med vind, regn og pollinerende insekter. Vi har mange vertplanter som er mottakelige for pærebrann i naturlig vegetasjon, ofte i topografisk utfordrende terreng. Over tid har vi erfart at vi har lite å stille opp med. Den samme erfaringen har de i mange andre land. Pærebrann er svært vanskelig å utrydde eller stoppe i områder med passende klima og mange vertplanter. Vi konkluderer derfor med at det er vanskelig å holde sykdommen under offentlig kontroll, og at pærebrann derfor ikke oppfyller kravene for å bli kategorisert som karanteneskadegjører for hele landet.

Vi vurderer at det ikke er tilstrekkelig samfunnsnyttig å opprette sykdomsfrie områder. Vi har sett på alternativet å opprette sykdomsfrie områder for å verne sårbar natur, planteproduksjon og fruktproduksjon, og konkludert med at vern av fruktområder er mest aktuelt. Om vi skal etablere sykdomsfrie områder vil det imidlertid kreve at vi innfører en merkeordning for pærebrannvertplanter (for å hindre omsetning fra smittede til sykdomsfrie områder), vi må opprettholde restriksjoner på flytting av bier, og Mattilsynet må gjennomføre regelmessig kartlegging og forebyggende rydding av vertplanter. Dette er svært kostnadskrevende å gjennomføre på en tilstrekkelig god måte, og vi vurderer at det ikke står i forhold til gevinsten ved redusert pærebrannsmitte i fruktdyrkinga i aktuelle områder. Vi mener det bør etableres en overgangsperiode der det offentlige legger til rette for en smidig overgang til ny forvaltning, og i en periode bidrar til kartlegging, forskning, informasjon og aktivering av næring, befolkning og offentlige etater for å forebygge spredning og redusere skade av pærebrann.